På italienske og franske grenseveier
Til nå har vi hatt fantastisk vær, og utsikten fra hotellvinduet er oppløftende i dag også, men når vi løfter blikket ligger tåkeskyene oppe i åssiden. Men asfalten er tørr og vi er ved godt mot. Vi stresser ikke – spiser en god frokost, pakker syklene og tar en siste sjekk av utstyret før vi legger i vei. Dagens og turens høydepunkt ligger foran oss – Colle delle Finestre og Colle dell’Assietta – med andre ord gamle militærveier og grus.
Dag 5: Tirsdag 5.9.
Susa – Sestriere – Briancon – 88 km
Første mål i dag er Sestriere via Colle delle Finestre, deretter til Colle dell’Assietta. Det er ikke langt fra hotellet til vi starter på klatringen opp mot Finestre. Det er ikke vanskelig å finne veien, den er godt skiltet i retning Colle delle Finestre. Først kjører vi gjennom litt bebyggelse, så starter den en smal asfaltvei som slynger seg opp gjennom skogen og den bratte dalsiden. Den blir etter hvert ekstremt svingete, og i tillegg er den full av kongler, så vi tar det rolig. Vi har asfaltdekke hele veien opp til det flater ut.
Etter drøyt 10 km er det slutt på asfalten og vi kjører inn på Strada Colle delle Finestre. Fra nå av er det grus og stein som gjelder. Det starter pent, men nå har vi kommet opp i tåka og har ekstremt dårlig sikt. Tempoet blir deretter, men veistandarden har også gått ned og jeg er ikke sikker på om vi hadde kjørt så mye raskere om sikten hadde vært bedre. Vi tar etter hvert igjen et par tyskere. Omgivelsene har vi liten følelse med. Et par ganger har jeg følelsen av at det er bratt ned på høyre side, men tåka skjuler effektivt en eventuell avgrunn.
Veistandarden blir mer variert. Enkelte steder er det sporete, så litt løs sand/grus og så noen store steiner og grov steinfylling. Men med det tempoet vi holder er dette overkommelig også for 750X’en, mens Bror på 1250 GS’en har litt større reserver. Så letter tåka litt og vi er på toppen av Colle delle Finestre på 2178 meters høyde. Vi har klatret ca 1653 meter siden starten på dagens etappe.
Vi er ikke alene her oppe. Foruten de to tyskerne vi har kjørt bak noen kilometer nå, er det et par biler, og bak oss kommer et par franskmenn hvorav en har veldig godt driv. Vi har valgt den mest krevende veien opp hit, i det vi tipper utfor på sørsiden har vi asfalt under dekkene og triller et par kilometer ned til Pian dell’Alpe hvor vi holder høyre og fortsetter en kilometer til på asfalt før vi kommer til vår neste etappe – veien til Colle dell’Assietta.
I veiskille blir vi møtt av ei skilttavle som kan skremme hvem som helst til å fortsette på asfalten ned til dalen. Men vi har gjort hjemmeleksa – veien er åpen i dag , men er stengt på onsdager og lørdager i juli og august. I perioden oktober t.o.m. juni er den vinterstengt.
Vi får en brå start og en brutal forsmak på hva vi har i vente. De første meterne er steinete og sporete etter kraftig nedbør. Vi lar oss ikke skremme og legger i vei. Etter ca. 450 meter kommer vil til den offisielle starten på Strada dell’Assietta. Og vi blir ikke beroliget av veistandarden, her er den krevende. Men når vi kommer i gang blir forholdene bedre, men den som forventer norsk grusveistandard blir skuffet – dette er en skikkelig røff vei. Bildet fra krysset hvor veien starter på Google street view fra mai 2023, er ikke representativt for det vi opplever nå i september.
Tåka er lettere her nede og vi legger i vei med godt mot. 30 km/t fartsgrense er det ingen grunn til å utfordre enda i alle fall. Brors BMW fungerer bedre under slike forhold enn min Honda. Jeg hadde ikke forventet noen annet. Lengre fjæringsvei og 19-tommers forhjul har noen fordeler på dette underlaget. Men Bror ligger stødig bak, ganske langt bak faktisk og med god grunn. Det støver noe hinsidig. Vi når igjen et par biler, så jeg får også merke støvet. Så kommer den driftige franskmannen fra Colle delle Finestre i ganske friskt tempo. Han slår av litt på farten idet han passerer, mens så er det full gass – og takk skal han ha – det var dårlig sikt fra før og den ble ikke bedre av støvskya han virvler opp.
Selv om vi kjører på Assietta-eggen skal vi over flere høyder, den første er Colle dell’Assietta (2472 meter), deretter Testa dell’Assiettta (2545 meter), så Colle Lauson (2497 meter), Colle Bleger (2381 meter), Monte Genevris ( 2536 meter), Colle costa Piana (2313), Colle Bourget (2299 meter) og Colle Basset (2424 meter) – vi holder oss med andre ord i høyden, og noen kraftige stigninger har vi egentlig ikke.
Etter hvert som kommer høyere kjørte vi i tåka igjen, og de partiene av veien vi fryktet mest med tanke på høyden har vi ingen føling med. Stupene ned på venstre side er skjult i tåka.
Nå er vi ferdig med den skumleste delen av ruta – den delen der bratthenget på venstre side bare forsvinner i avgrunnen. Landskapet åpner seg samtidig som tåka letter og med ett har vi klar blå himmel over oss. Vi tar en rask pause ved Margheria dell‘Assietta. Vi børster støv og nyter en liten forfriskning og ser nå opp til toppen. Etter et par bilder fortsetter vi. Bror først, og han forsvinner i et par tåkedotter som kommer mellom oss, men når jeg kommer i gang er tåka borte, men ikke langt unna. Vi har den som et lyst teppe under oss når vi stanser ved parkeringsplassen ved Colle dell’Assietta på 2472 meter.
Det er flere enn oss som har funnet veien opp hit, både med biler og motorsykler. Det blir flere bilder og vi fortsetter på en forholdsvis stødig grusvei, som fortsatt stiger til vi kommer til veiens høyeste punkt og passerer nedenfor statuen Obelisco della battaglia dell’Assietta, et slag som stod her i juli 1747 hvor flere enn 5000 mistet livet.
Bror får et lite forsprang. GS’en ville vel strekke ut litt tenker jeg, og Bror var ikke tung å be. NC’en er jo ikke like godt egnet til den til tider litt grove grusveien. Jeg koser meg likevel og utsikten her oppe er fantastisk, både mot nord og sør, akkurat det vi kom for. Veien er passende krevende, bortsett fra noen kortere strekninger er det som grusveiene vi er vant til hjemmefra. Jeg gjør ikke noe forsøk på å nå igjen Bror.
Jeg kjører på nordsiden av fjellryggen da veien brått svinger til venstre. Akkurat i svingen møter jeg et følge på endurosykler, og ut av svingen går er det et bratt stigning med en stor grøft i veien og i det jeg tar fart for å komme opp ser jeg at jakka til Bror ligger midt i grøfta. Jeg får fisket det opp uten å gå av sykkelen, og legger den på tankveska så lenge, men jeg forsøker å komme i gang igjen. Det går greit, og like etter Mont Gevernis (2536 meter) står Bror og venter, fortsatt uvitende om at han ikke har jakke.
Vi tar en pause her. To karer på skikkelig adventure-utrustede motorsykler dukker opp. De er ute på en prøvetur og storkoser seg. De er litt overrasket over at vi ikke har knastedekk og litt mer “proff” utrustning. Men det er absolutt ikke noen nødvendighet, i alle fall ikke så lenge underlaget er tørt, og det er det jo, og vi har heller ikke lagt opp turen for å overnatte i telt, så vi sparer litt der også. Det er ikke nødvendig med proff utrusting det får vi bevis på litt senere på turen da vi møter en godt voksen kar på en 125 kubikk Piaggio scooter. Det morsomme er at vi møter samme karen senere på dagen også, et helt annet sted.
Nå år det nedover igjen, og vi begynner å lure på hvor langt ned vi skal, men så kommer vi til ny stigning. Veien går nå vekselsvis på sørsiden og på nordsiden av fjellryggen mens vi jobber oss mot Sestriere. Vi har mye underholdene kjøring før vi kommer så ditt. Vi har nå grønne gressbakker på begge sider av veien og det er ikke langt ned til granskogen. Det er et åpent og innbydende landskap og himmelen er stor. Litt nede i dalen ligger ligger tåka fortsatt som et teppe. Vi passerer Colle Basset (2424 meter). Her åpner det seg for flere alternative veivalg, men vi velger å holde oss på Strada dell’Assietta og har ikke kjørt langt før vi igjen finner unnskyldning for en liten pause og en liten avstikker. Nå er vi i nærheten av heisesystemet rundt Sestriere og vi kjører under heisen og opp på en åpen plass bak heisehuset hvor det flott utsikt nordover.
Herfra går det nedover, og vi blir overrasket over hvor raskt vi er nede i Sestriere. Forklaringen til den raske nedstigningen er enkelt – det kjente skistedet ligger på 2000 meters høyd! På fransk side er tåka borte og vi setter kursen mot Briancon. Det er for tidlig å ta kvelden, og tar lunsj i Briancon før vi legger inn en liten bonusetappe. Når hovedbegivenheten er unnagjort før klokka tre, er det plass til flere pass før kvelden.
Briancon – Col Agnel – Briancon – 121 km
Vi triller ned til Briancon sentrum og finner skiltet til Col d’Izoard. 2360-meterspasset er en tur verdt i seg selv, og her har det skjedd ting siden jeg var her sist. Nye bygninger har kommet opp, men den velkjente søylen står der som før, og fjellene er seg selv like. Spesielt Casse Déserte på sørsiden av passet er noe for seg selv.
Søker du svinger er det rikelig av dem både på nord- og sørsiden. Etter ha kjørt i flere timer på grus er det deilig å kunne nyte noen asfaltmil igjen. Dunlop Mutant dekkene fungerte utmerket på grusveiene over Assietta, det visste jeg fra grusveier hjemme, og på asfalt er de fullt på høyde med vanlige sportstouring dekk. Jeg er kjempefornøyd og nyter svingene ned på sørsiden av Col d’Izoard.
Neste pass er allerede lagt inn på GPS’en. Col Agnel blir dagens høyeste pass med 2744 meter over havet. Vi tar til venstre inn på vei D947 og følger skiltene til Col Agnel (Italie). Vi kjører i kø gjennom Chateau-Ville-Vieille. Her er veien så smal at der er satt opp lysregulering for trafikken gjennom sentrum, noe som lett fører til kø. Over byen troner Fort Queyras, en viktig festning bygd som slott i år 1265. Med sin strategiske beliggenhet har det vært viktig for å forsvare denne delen av Frankrike.
Drøyt 2,5 kilometer lengre opp i dalen kommer vi til en rundkjøring og vi holder til høyre i første avkjøring og følger vei D5 over Le Guil. Veien stiger nå jevnt og vi kjører gjennom småbyer hvor veien sniker seg rundt hushjørnene. Etter Molines-en-Queyras holder vi til venstre på D205 og veien fortsetter innover dalen. Vi nærmer oss starten av dalen, og fjellene står som en vegg fora oss med passet oppe til høyre. Vi kjører noen hårnålsvinger med moderat stigningen. Veien er oversiktlig helt opp til passet. Vi stopper ikke, men fortsette over til italiensk side. Her er det en helt annen topografi som møter oss. De slake åssidene er byttet mot bratte fjellsider og et tåketeppe ligger som et hav under oss.
Jeg hadde egentlig tenkt vi skulle kjøre ned til den småbyen Chianale og ta en forfriskningen før vendereis og “hjemturen” til Briancon. Men da vi kommer ned i tåka er det null sikt og i denne høyde også relativt kjølig. Vi snur ganske snart og tar en liten pause på parkeringen på passet. En forfriskning i Chianale får bli en annen gang.
Nå er det retur samme vei som vi kom som gjelder. Det finnes en alternativ rute ned dalen; i Font Gillarde sentrum går det en vei til venstre, den vil lede deg inn på en morsom omkjøring som vi fikk gjøre bekjentskap med for et par år siden da veien var stengt litt lengre nede i dalen. Veien er smal, men underholdene og et alternativ hvis du ikke vil kjøre samme vei ned til Molines-en-Queyras.
Vi holder oss på hovedveien denne gang, og nyter turen tilbake til Col d’Izoard hvor vi tar en kjapp pause, før vi triller ned til Briancon, og opp til hotellet som ligger like ved inngangen til gamlebyen. Nå kjenner vi begge at det har blitt mye kjøring i dag, selv om dagsetappen i kilometer (198 km) ikke er så imponerende. (Det ble mange høydemeter, og turen over Assietta var mer underholdende enn vanlig, selv om tåka stjal noe av høydeopplevelsen. Etter en velfortjent middag i gamlebyen kom søvnen straks hodet traff puta.
Vår overnatting i Briancon:
Hotel Le Cristol, 6 Rte d’Italie, 05100 Briancon
E-post: contact@hotelcristol.fr. Tlf.: +33 (0)4 92 20 20 11
Les også:
Tour des Alpes 2023 – I, Starten
Tour des Alpes 2023 – II, Opp i fjellene