Rondevegen – MC Touring

En eventyrlig snarvei

Mange veier fører til Trøndelag, og kommer du E6 opp Gudbrandsdalen er denne «omveien» faktisk en snarvei. Fylkesvei 27 og 29 mellom Ringebu og Hjerkinn er kortere enn E6, og byr på fantastisk natur og kjøring. Kom bli med.

Distanse 113 km. Største høyde: 1060 m.o.h.

Det er sjelden jeg kjører Gudbrandsdalen på vei til Trøndelag, og når jeg gjør det, svinger jeg som regel av ved Ringebu eller Frya like nord for Ringebu, og tar fylkesvei 27 over Venabygdfjellet. Når jeg kommer opp bakkene og runder den lange venstresvingen med Trabelifjellet til venstre, har jeg et praktfullt panorama over Ringebufjellet og Venabygdfjellet med Bølhøgdene og Muen tronende i det fjerne.

Etter å ha passert Venabu er jeg virkelig på vidda og det veien ligger i lange slake buer innover i retning Muen som er lett synlig med sine 1424 meter over havet. I det jeg passerer Muen har jeg den majestetiske Sølnkletten med 1827 meter høyde som landemerke rett forut. Etter at jeg har passert Muen og Muenvatnet er jeg på veiens høyeste punkt, 1060 m.o.h. Nå bærer det ned Snødøldalen til Enden. Først i lange myke svinger, på slutten i hårnåler og med sauer i veikanten.

Jeg er ikke på sightseeing i dag, så det blir ingen avstikker ned til Sollia kirke denne gang. I krysset ved Enden tar jeg til venstre og passerer Rondane Gjestegård like etter krysset. Veien snor seg nå mellom vann og langs elva oppover til Atnfossen. Her stopper jeg for å se litt nærmere på det nye museet Statens Vegvesen har satt opp i forbindelse med at Rondevegen er Nasjonal Turistveg.

Etter en liten vandring langs fossen er jeg på veien igjen. Veien videre følger nå Atnsjøen og Atna nordover. Og jeg får stadige glimt av Rondane i det fjerne foran meg. Jeg har med niste og passerer Atnasjøen Kafé før jeg stopper ved utsiktspunktet Sohlbergplassen. Den spesielle designen gjør dette til en severdighet i seg selv, men det jeg faller først og fremst for den storslåtte utsikten med Atnsjøen i forgrunnen og Rondane ruvende i bakgrunnen. Vakrere fjell finnes knapt.

Veien går nå høyt over dalbunnen, men så begynner det å gå nedover og plutselig ligger Atnsjømyrene og Rondane rett foran meg. Jeg kjenner det går frysninger nedover ryggen, velvære frysninger – dette er det vakreste skuet jeg vet om. Idet jeg runder svingen og begynner på bakken som tar meg ned til kanten av myrene er utsikten til Rondane på sitt vakreste. Allerede nå i september er det litt hvitt på toppene.

Veistandarden er litt tvilsom akkurat her, men tar en de litt med ro er det ikke noe problem. Temperaturen er god, 16 pluss og sol, så jeg trenger ikke varmestua på den flotte rasteplassen på Strømbu. Her er det også kiosk og toaletter og med DEN utsikten til Rondane er den absolutt verdt en stopp.

Veien videre byr på nydelig kjøring. I Folldal dropper jeg muligheten for litt sightseeing, denne gang med gruvedrift som hovedtema. Skal jeg rekke fram til Levanger til noenlunde riktig tid er det bare å holde i gang. Jeg tar til venstre på fylkesvei 29 mot Hjerkinn. Her er det bare å nyte veien og fjellene. Dette er førsteklasses kjøring. Nesten ikke trafikk, nydelig vei, fantastisk utsikt og jeg er i tillegg tilgodesett med et fantastisk vær. Ved Hjerkinn tar jeg E6 nordover og stopper på rasteplassen ved veiens høyeste punkt. Nista går ned på høykant mens jeg koser meg med utsikten mot Snøhetta som allerede har ikledd seg et hvitt sjal.

For en dag, mens jeg triller videre nordover på kullsvart asfalt med en skarp gul midtstripe, kjenner jeg på hvor heldig jeg er som får oppleve en slik dag. Hvor lett er det ikke å bli på E6, hvor mye mer opplever en ikke om en tar en liten avstikker bort fra maset og likevel kan kombinere transport med nydelige naturopplevelser.

Kjør vakkert folkens!