Når fjellveiene kaller …

På en lørdag i august

Det som skulle være en kort tur over fjellet, ble en dagstur på drøyt 800 km over syv fjell, pluss noen mindre omveier. Bli med på det som for meg ble en fantastisk tur i noe av det beste Norge byr på.


Jeg våknet av et sabla regnvær, men trøstet meg med at det skulle gi seg i løpet av formiddagen. Værradaren antydet også det, men i stedet for å trekke bort la regnværet seg over Haglebu som et stort rødt merke på værradaren. Ikke akkurat det kjøreværet jeg hadde sett for meg, og jeg egnet dagen til innesysler og litt vedlikehold av hyttekjelleren.

Det var i går, i dag er det lovet knallvær, men det starter vått også i dag. Jeg har lenge tenkt at jeg skal kjøre over å se Hardangerbrua, den hadde treårsjubileum i forrige uke og er jo for lengst innkjørt nå. Før hadde jeg i alle fall en skikkelig tur over fjellet hvert år, nå er det lenge siden jeg har vært over.  Det regner fortsatt lett når jeg triller ned bakkene til hovedveien og tar til høyre retning Bromma. Kalde dekk og fuktig asfalt, akkurat så fuktig at jeg ser hjulsporene etter bilene som har kjørt foran meg, inspirerer ikke til offensiv kjøring. Og takk for det, i det veien begynner å bikke utfor og kroke seg legger jeg merke til at hjulsporene plutselig er veldig langt ut til venstre. Jeg kjører ekstra forsiktig inn mot svingen – og der midt i veibanen ligger de, sauene. De bruker hele høyre del av kjørebanen og vel så det.

Jeg passerer Svangtjernmyra naturreservat og da jeg kommer ut av skogen og Hallingdal åpner seg foran meg er asfalten tørr. De lette tåkeskyene er i ferd med å vike for sola over Brommafjorden. Så vakkert kan det være.

Fra Hallingdal over Hardangervidda til Måbødalen.

Jeg tar riksvei 7 nordover, jeg trenger ikke navigasjon for å finne veien dit jeg skal. På Geilo fyller jeg tanken før jeg gir meg i kast med Hardangervidda. Vidda imponerer med sin storhet, samtidig som den er intim med veien som snor seg rundt vann og over og rundt fjellrabber, er de dramatiske fjellene så langt unna. Det er mye folk i fjellet denne dagen, men trafikken er likevel moderat. Ustaoset passeres, og Haugastøl. 60-sona etter Haugastøl er ingen demper på kjøregleden, svingene og perfekt veidekke sørger for at 60 er akkurat passe når jeg ikke kjenner veien fra før.

Jeg tar en kort pause ved Ørteren og stopper ved Dyratjørnane og beundrer Hardangerjøkulen i det fjerne. Den er nesten 14 km unna, men likevel et imponerende skue med bretunga Vestra Leirebottsskåka midt i mot.

Det har vært skilt om sykkelritt flere steder underveis fra Geilo. Men foreløpig har jeg ikke sett noen rittsyklister. Ved Dyranut dukker de første opp. Noen starter på Dyranut og sykler de 55 kilometerne til Geilo, mens tøffingene startet på Voss og har 2150 høydemeter 160 km til Geilo. På vei ned til Fossli og Måbødalen øker antall syklister. Ved Vøringsfossen er det så mye turister og syklister at det er uaktuelt å stoppe, men jeg får en ufrivillig stopp nede i Storegjel mens vi venter på at hovedfeltet skal komme gjennom Måbøtunnelen. Fjellveggen på nordsiden av Måbødalen går rett til himmels, i alle fall føles det slik, og er et imponerende skue.

Hardangerbrua er Norges lengste, 1380 meter lange og har en seilehøyde på 55 meter

Det er mange syklister på veien videre til Eidfjord, men nydelig og variert vei gir likevel god kjøring. Eidfjordvatnet ligger blankt og mørkt, og det samme gjør også Eidfjorden. Jeg stopper ved rasteplassen og utsiktsplassen på Bu ved sydenden av Hardangerbrua. Dette er et imponerende byggverk. 1380 meter lang, med et spenn på 1310 meter. De to tårnene rager 201,5 meter i høyden og under brua er det ca. 55 meter seilingshøyde. Motorsykler kjører gratis, men med personbil koster en passering 150 kroner. Brua ble åpnet 14. august 2013 og er Norges lengste hengebru, og skal være blant de 10 lengste hengebruene i verden.

Riksvei 7 ender i rundkjøringen i tunnelen hvor du kommer inn på riksvei 13 og kan velge høyre til Odda og Haugesund eller venstre til Voss og Bergen og over brua. På andre siden av brua kan en enten fortsette riksvei 13 rett fram, men jeg tar 572 til Ulvik og tar en stopp og et bilde av brua i hele sin lengde før jeg runder Kagganeset og kjører inn Osafjorden og etterhvert Ulvikfjorden. Det er kjøring som dette som gjør turen, og naturen er bare fantastisk.

En tur innom Ulvik kan anbefales.

I Ulvik bærer det i høyden igjen. Veien er smal og litt humpete, men RS’n takler dette perfekt, og veien er lett å lese og nok en gang har jeg førsteklasses kjøreopplevelse og passerer Espelandsvatnet og kjører Espelandsdalen ned til Granvinsvatnet hvor jeg kommer inn på riksvei 13 igjen.

Planen er å kjøre til Aurland og deretter stikke til fjells på fylkesvei 50 og komme ned i Hallingdal ved Hol. Ved Voss kommer jeg inn på E16 og holder meg på den i krysset ved Vinje. Ved Oppheimsvatnet er det på tide med en matbit og jeg fiske matpakka ut av tankveska.  Jeg benytter anledningen til å lette på antrekket også, det er godt og varmt, vesentlig behageligere temperatur enn over fjellet fra øst.

Stalheim hotel ruver på toppen av Stalheimskleivi, turen opp eller ned Stalheimskleivi er en morsom avveksling.

Rett før Stalheimstunnelen tar den gamle veien over Stalheimskleivene av. Den er absolutt verdt omveien. Veien går opp til Stalheim Hotell og fortsetter over toppen og ned mot Nærøydalen på andre siden. Veien opp Stalheimskleiva stod ferdig i 1849 og har vært et solid byggverk. Den er blitt utbedret flere ganger, og har nå et godt asfaltdekke. Første gang jeg kjørte her var på slutten av 70-tallet, var det grusvei og jeg husker jeg stoppet ned i bakkene for å ta bilder og måtte henge forover styret for at motorsykkelen ikke skulle steile da jeg skulle starte på turen oppover igjen. I dag er veien enveiskjørt og en ren turistvei. Den karakteristiske Jordalsnuten og de to fossene, Stalheimsfossen og Sivlefossen, er også med og setter preg på opplevelsen ned Stalheimskleiva.

Tunneler er kjedelig, og her er det mange av dem. Tankene flyter lett over til noe annet enn selve kjøringen. Da jeg kommer ut av den siste tunnelen og ser skiltet til Aurlandsvangen har jeg bestemt meg, jeg må over Aurlandsfjellet. Lørdag er ofte en dårlig dag for denne turen, den smale veien opp fra Aurlandsvangen har begrenset kapasitet, men det får stå sin prøve og jeg legger i vei. Noen stopp blir det og ved Stegastein er det fullt av motorsykler, biler og bobiler. Jeg har allerede hatt et stopp litt lengre nede – i den første hårnålen til høyre er det nemlig plass til et par motorsykler – og jeg foretrekker den fremfor den overfylte utsiktsplassen de nå har anlagt litt lengre nede.

Kjøreturen fra Aurland over fjellet til Lærdal byr på fantastisk utsikt og morsom kjøring.

Jeg fortsetter opp på fjellet, og nå er jeg nesten alene. Det virker som de fleste snur ved Stegastein. Aurlandsfjellet viser seg fra smørsiden i dag, med god sikt og perfekte kjøreforhold. Her når du maks høyde, drøyt 1300 meter, nesten med en gang. Deretter bølger og snor veien seg nordover fjellet. Og etter hvert ser jeg også breene i Breheimen i det fjerne. Over på Lærdalsiden er det litt dårligere vei, enkelte steder stikker det steiner og grus opp av asfalten. Men merkingen kan tyde på at det er utbedret til 2017-sesongen.

Nå har jeg allerede tøyd ruta mi litt i forhold til planen, men i Lærdal kan jeg likevel ikke motstå fristelsen og tar til venstre og kjører Fodnestunnelen med kurs for Øvre Årdal. Med 700 – 900 meter høye fjell som stuper rett i fjorden er det en egen stemning inn fjordene her. Turen inn til Årdalstangen går silkemykt, og den lille høydeforskjellen opp til Årdalsvatnet som jeg følger inn til Øvre Årdal er knapt merkbar, jeg har fortsatt følelsen av å kjøre ved fjorden.

I Øvre Årdal er det på tide å tanke. Idet jeg nuller tripptelleren gløtter jeg ned på klokka. Hjem eller enda et par fjell? Jeg går for det siste og tar av til venstre retning Turtagrø. Tindevegen mellom Øvre Årdal og Turtagrø har vært en av mine favoritter gjennom mange år, og jeg har hatt mange fine turer over her med både bil og motorsykkel. Veistandarden er stadig blitt bedre og nå er det asfalt hele veien, og det mest krevende partiet er stigningen opp fra Øvre Årdal hvor veien er smal og går i noen utrolig trange hårnålsvinger – 15 før det flater ut i Fardalen, deretter et par til før jeg fortsetter opp dalen. Jeg kjenner at svingkjøringen i Alpene tidligere i sommer fortsatt sitter i og hårnålene går lett og uanstrengt.  I neste stigning kommer det flere, men her er veien både bredere svingene rundere. Så er jeg på fjellet med Hurrungane til høyre.

Tindevegen mellom Øvre Årdal og Turtagrø byr på underholdende kjøring og utsikt til spektakulære fjell.

Bomstasjonen ligger på drøyt 1300 meter og kan være værutsatt, men i dag er det stille og den etter hvert lave sola varmer fortsatt. En passering koster 80 kroner uansett kjøretøy og du betaler med kort. Jeg stopper like etter bomstasjonen på vei ned mot Berdalen, med veien opp Berdalsfjellet midt mot nord. Til høyre har jeg Berdalsbreen med Soleibotntindane og Store Ringstind med topper på over 2000 meter. Bakom ligger resten av Hurrungane med mange 2000-meters topper, alle godt pakket inn i lave skyer.

Veien ned til Turtagrø faller jevnt og det er lett å la seg lure, men her er det brattere enn det ser ut som og det er lett å komme litt for fort inn mot enkelte av svingene. Ned på vei 55 tar jeg til høyre og starter på bakkene opp Sognefjellsveien og stopper på utsiktsplassen Nedre Oscarshaug. Her er det perfekt utsikt til Skagastølstindan og over til Berdalsfjellet og Tindevegen. I dag ligger alle de høye toppene i skyene, men er likevel et storslått syn.

På vei ned til Turtagrø har du utsikt til Sognefjellsveien første klatring og fra utsiktspunktet Nedre Oscarshaug har du flott utsikt tilbake mot Tindevegen, og selvsagt til Store Skagastølstidn og de andre Hurrungane.

Med sola i ryggen tar jeg fatt på veien videre østover. Det er lett å bli nasjonalromantisk i slike omgivelser. Aldri har Sognfjellet framstått så kraftfullt. Kontrasten fra Smørstabbrean i solskinn og Fanaråken som ligger innhyllet i tunge skyer gir en dramatikk som må oppleves. Dette er bedre enn skyfri himmel. Jeg stopper ved Knut Wolds larvikittstein ved Mefjellet. En enkel og mektig skulptur som står fram og på en måte forsterket kraften i fjellene.
På Sognefjellet kan du nyte storslått natur og ved Mefjellet rasteplass kan du også nyte Knut Wolds steinskulptur.

Sognefjellshytta er pusset opp med et moderne tilbygg siden siste jeg kjørte over her. Så bærer det utfor og ned Breidsæterdalen, langs Bøvertunvatnet og over til Leirdalen og Bøverdalen. Jeg passerer utsiktsplassen ved avkjøringen til Leirvassbu og stryker videre ned dalen. Så kommer regnet. Jeg har jo sett de mørke skyene i øst lenge, men håpet i det lengste at de skulle være bare mørke og ikke våte. Heldigvis er det bare byger. Det er litt vått akkurat ved Lom, så tørker det opp igjen og når jeg tar av til høyre retning Valdresflye ved Tessand er det på tørr asfalt.

Jeg stopper ved Lomtjønne like før Lemonsjøen og tar på litt mer klær. Benytter anledningen til å svelge resten av matpakken og tar et bilde av det magiske lyset i tjernet, før jeg tar fatt på hjemveien. Ja, nå er jeg på vei hjem. Klokka er straks ni og mørket siger på, og snart er det bare himmelen som er lys. Jeg stopper ved utsiktsplassen ved Vargebakkan sør for Gjendesheim på vei opp på selve Valdresflye. Lave skyer smyger seg over Besseggen og Nedre Leirungen gir en trolsk og blå speiling av den lyse kveldshimmelen. Lengre sør er Mesmogtinden nesten ikke synlig, med tunge skyer og et stadig svakere lys.

Ved Lomtjønne, på vei opp til Valdresflye, innser at kvelden er i ferd med å innhente meg og på rasteplassen i Vargebakkane fanger jeg det siste lyset over Besseggen …

Over flya får jeg regn, skikkelig regn. Jeg når igjen noen biler i Båtskaret, og det går utrolig sakte. Jeg kommer forbi og ved Beitostølen har igjen tørr asfalt og lyset kommer tilbake. Men det svinner raskt igjen. Og når jeg kommer til Fagernes er det mørkt. Jeg kjører ned til Leira, og tar av til høyre retning Gol. Like før jeg tar av passerer jeg et skilt med en hel roman. Jeg rekker ikke å stanse, men oppfattet at veien over Golsfjellet var nattestengt fra klokka ni. Tenker at det må gå an å komme over og fortsetter. Etter en stund kommer det et nytt skilt og jeg stopper og leser hele romanen. Nattestengt fra klokka ni, unntatt torsdag til søndag. Jeg puster lettet ut. Nå regner det skikkelig og den har kjørt hårnålsvinger med motorsykkel i mørke og regn vet at det er omtrent som å kjøre i blinde – ikke noe lyset er der du har bruk for det. I tillegg er veistrekningen som er under arbeid så dårlig at det er på grensen til uforsvarlig å ha den åpen.

Når jeg omsider starter på bakkene opp fra Bromma har jeg hatt regn av og på, men nå er det definitivt på. Det bare bøtter ned. Men sikten er god, unntatt i hårnålsvingene. Halv tolv parkerer jeg utenfor hytta. Det ble drøyt 80 mil på litt over 14 timer. Varm i kroppen, varm om hjertet og med en fantastisk dag i bagasjen og jeg innser at jeg gjør det for sjelden.

Nyttige lenker:

Nasjonale turistveger
Detaljert Norgeskart
Tindevegen


NB! Google Maps kan endre en rute hvis den inkluderer en vei som er stengt (for eksempel vinterstengt) på det tidspunkt du ser på ruten.

Til venstre den planlagte ruta for dagens tur, til høyre den endelige ruta.