Franske alpepass og litt til
Dag 6: Onsdag 6.9.
Briancon – Beaufort 305 km
Vi våkner til nok en strålende morgen. Hotel Le Cristol vartet opp med en grei frokost og motorsykkelparkeringen i bakgården er fortsatt full og mange er i ferd med å gjøre seg klare for en ny eventyrlig dag i Alpene. Vår rute skal ta oss over noen av de høyeste passene i Alpene og vi har i tillegg lagt inn dessuten lagt inn en balkongvei, om ikke den mest spennende så i alle fall den første for meg. Vi triller ned til Briancon sentrum og sikter oss inn på Col du Lautaret. Vi tar oss tid til å tanke. Jeg er ikke blitt helt fortrolig med bare 14-liters bensintank, etter å ha vært bortskjemt med sykler med henholdsvis 20 og 23 liters tanker. Men Hondaen imponerer og rekkevidden på drøyt 35 mil holder i massevis.
Dalen opp mot Lautaret er åpen og byr på fin kjøring. Temperaturen er allerede god, og det ligger an til å bli en flott dag, på for meg noen kjente og noen ny veier. De 28 kilometerne opp til Col du Lautaret går i en fei. Jeg har aldri regnet Lautaret som noe ordentlig pass, men vi er allerede på drøyt 2000 meter. Det er bare det at neste pass er så mye høyere og mer imponerende. Vi tar til høyre før Lautaret “sentrum” og starter klatringen på den mye smalere veien opp til Col du Galibier. Det er allerede mye trafikk her. Galibier er populært blant syklister og motorsyklister og selv om det er tidlig på dagen er det travelt her, de få bilistene kjører veldig forsiktig. Med god grunn, det er trangt å møte andre biler her, og mange har stor respekt for veikanten som ikke har noen sikring på utsiden er det langt ned.
Det er drøyt 9 km fra krysset ved Lautaret opp til toppen av Col du Galibier på 2642 meter. Det er mulig å unngå toppen og kjøre tunellen, men vi brekker av til høyre før tunellen og klatrer de siste hårnålene opp til toppen og parkeringsplassen. Her er det allerede fullt, det er mange som skal nyte den flotte utsikten. Og vil du ha en luftig spasertur kan du gå opp til Pic Blanc du Galibier på 2954 meters høyde. Du starter turen nede ved restaurantene på sørsiden av passet. Det er brattere enn det ser ut til og jeg vil anbefale fjellsko eller robuste terrengsko for den lille avstikkeren. Det blir ingen avstikker på oss i dag. Vi kjører ned på nordsiden av passet, snur og kjører tilbake over toppen og ned til Lautaret hvor vi nå fortsetter til høyre.
Det er massive fjell vi har rundt oss og selv nå i september er det snø igjen på de høyeste toppene. Vi kjører nå vestover og taper fortsatt høyde. Vi har vidt utsyn og kjører i en flott landskap. Etter hvert som vi kommer lavere blir dalen trangere og enkelte steder er det bare plass til elva og veien. Ved Lac du Chambon forbereder vi oss på en avstikker. I Le Freney-d’Oisans tar vi en liten pause for forfriskninger, og treffer på et følge fra Litauen på store cruisere og med høy musikk. De lot seg imponere over at vi hadde kjørt fra Norge, mens de hadde fått syklene transportert ned til Alpene. De forsvant den veien vi kom og akkompagnert av en konsert for rockeorkester og Harley-Davidson på fri eksos.
Vi trillet ned til første kryss hvor vi to av i retning Auris en Oisans på en smal bygdevei. Hondaen jobber på to tusen omdreininger og har akkurat den gode V2-låten en rekketoer gir når den har 270-graders veivaksel. Varmen begynner nå å bli merkbar. Vi klatrer raskt og er snart høyt over dalen, men er foreløpig i skogen. Vi holder vestover i retning Bourg d’Oisans og plutselig åpner utsikten mot dalen seg og veien smalner enda mer. Nå er det så smalt at det er problematisk å møte biler. I tillegg er det noen hundre meter rett ned utenfor veien. Vi har fordelen av å kjøre inne ved fjellveggen og blir ikke eksponert for høyden på samme måte som om vi hadde kjørt i motsatt retning. Dette er ikke den mest spektakulære balkongveien i området, men denne lå så laglig til på ruta vår a vi måtte bare gripe sjansen. På andre siden av dalen er det også en balkongvei, så her er det flere muligheter hvis man ønsker å utfordre høydetoleransen. Jeg kjenner det er litt krevende å se ned mot dalen mens jeg kjører, og konsentrer meg om veien. Men kjenner at eksponering hjelper, og suget mot avgrunnen avtar etter hvert. Likevel føles det trygt å komme ut på en hovedvei igjen.
Skjønt, mange vil nok ikke betrakte dette som en hovedvei. Denne veien er er mest kjent for være en av de tøffeste etappene i ritt som Tour de France. Vi er på D211, veien opp til Alp d’Huez. Vi kommer innpå D211 noen svinger fra bunnen, men har fortsatt rikelig med svinger igjen. Det føles som å kjøre på motorvei sammenlignet med veien vi har kjørt på de siste kilometerne. Det er herlig å kunne slappe av og ha god plass igjen. Vi trenger egentlig ikke kjøre helt opp til Alp d’Huez, men tar turen opp og benytter anledningen til å lunsje. Personlig synes jeg selv Alp d’Huez er litt for kommers og ståkete, men så er det jo noe med å ha sett et så kjent sted med egne øyne.
Etter lunsjen triller vi ned til Huez hvor vi tar D211C vestover mot Villard Reculas og kommer etter noen hundre meter til et T-kryss hvor vi holder til høyre, fortsatt mot Villard Reculas og er nå å vei 211B. Nå er vi på samme veistandard som før veien opp til Alp d’Huez, det vil si veldig intim, men uten den dramatiske høyden ned til dalbunnen. Vi holder høyden i åssiden vestover. I Villard Reculas skifter veien til nummer D44B og bli bredere og utsikten ned til dalen skjermes av skogen. Vi kunne kjørt ned til hovedveien ved Huez, det ville sikkert vært like raskt, men nå er vi nå en gang på tur og vi har flott kjøring på småveien.
Vi har to nye pass i sikte og skal til vei D526 og treffer den akkurat ved demningen ved Lac du Vemey. Landskapet endrer seg nok en gang. Det er overraskende hvor forskjellig disse dalene fremstår og her er fjellene også helt forskjellige fra de vi så ved starten av dagens etappe. Vi skal nå opp til Col de la Croix de Fer på 2067 meters høyde. Stigningene opp dalen kommer litt i rykke og napp og dalen skifter fra å være en kløft opp til Lac de Grand’Maison, og deretter åpen og omgitt av snille fjellformasjoner. Vi stopper ved demingen ved Lac de Grand’Maison for en liten pause, før vi kjører langs innsjøen og for alvor starter på fjellet .
Bratt blir det ikke. Veien stiger jevn i et åpent landskap. Vi passerer Chalet Cold du Glandon og fortetter til Col de la Croix de Fer og nyter utsikten. Veien opp hit er snill på vår side av passet, men utsikten østover er fantastisk. Vi tar en pause før vi triller tilbake samme vei som vi kom. Jeg vet det jo fra før, det lønner seg å kjøre et pass begge veier – nå er utsikten en helt annen enn da vi kjørte opp. Vi tar til høyre ved Chalet Col de Glandon og kjører de få meterne opp til passet. Vi er nå på 1924 meter. Grønnkledde åser og frodige fjellsider preger utsikten. Vi gjør oss klar til turen ned til varmen.
Turen ned dalen byr på fantastisk kjøring. Vi er ikke raskest, men hva gjør vel det. Vi nyter kjøringen og skal komme hele hjem. Til nå har dagen vært som et eventyr, det er slike turer en bare drømmer om. Jeg har jobbet litt med planleggingen av turen, og det er herlig å oppleve at forventningene som har bygd seg opp innfris til de grader. Bare gårsdagens tåke over Colle delle Finestre har vært på grensen til nedtur, men for en opplevelse det var – det tåkehelvete kommer vi aldri til å glemme. Nå begynner varmen å gjøre seg merkbar – en rask pause for nødvendig ærend blir kombinert med lettelse i antrekket. Vi skal riktignok bare en snartur ned i La vallée de la Maurienne før vi igjen sikter mot høyden på den andre siden av dalen. Men allerede nå kjenner vi temperaturen stiger, vi kan forvente drøyt 30 grader når kommer ned.
Jeg har sette meg ut nok en omvei jeg tenker vil sprite opp turen. Før vi kommer ned til hovedveien holder vi til høyre på en lokal vei og kjører langs motorveien østover opp dalen. Vi skal kjøre Lacets de Montvernier og videre til Montvernier og over til La Pallud. Et utrolig godt valg skal det vise seg. Varmen er steikende nå og da jeg skal slå på kameraene før vi starter på hårnålstigningen Lacets de Montvernier er det bare et sted å stoppe, i skyggen!
Denne veien er utrolig smal og svingete og slynger seg opp en nesten loddrett fjellside. Den starter pent, men allerede etter et par svinger blir det stopp. Et aldri så lite veiarbeid later det til. Jeg stopper, men blir vinket fram, og en rørslig franskmann begynner å gi meg instrukser. Fransk er ikke min sterkeste side, og hjelm og ørepropper, i kombinasjon med støyen fra en løvblåser og en kantklipper litt lengre opp i veien gjør det ikke lettere å forstå hva han mener. Han forsøker å forklare at vi må passere kollegaene litt lengre opp med varsomhet. Vi sniker oss forbi den lille lastebilen og kommer oss forbi kollegaen med kantklipperen uten problemer. Vi må jo ha et fotostopp. For en vei – slike veier er tatt ut av drift for lenge siden i Norge. Vil du oppleve noe i nærheten hjemme i Norge, kan du ta turen til Borgund og gå Vindhellaveien.
Det er noen hvite flekker som markerer midten av veien, med bil blir det midt under bilen tenker jeg. Vi er heldige og møter ingen på veien opp, og hårnålene går uproblematisk. Etter at vi er ferdig med bratthenget flater det ut litt, men vi skal høyere og veien har ikke blitt særlig bredere. Men nå har vi i alle fall litt rom på sidene i tilfelle vi møter noen. Det er stille i landsbyene. Vi nærmer oss toppen og passerer Montpascal.
Vi har begynt å se etter et lunsjsted, og blir glade da vi når toppen av stigningen til Col du Chaussy. Her ligger Espace nordique Le grand coin, et skisted for nordiske grener, og kartene ved parkeringen avslører at det vinterstid er mange langrennsløyper i området. Men akkurat nå er vi fornøyd med å finne en åpen restaurant og litt skygge.
Etter et godt måltid og en liten velfortjent pause slenger vi oss på syklene igjen, kursen går nordover mot Bonvillard, en liten idyllisk landsby. Herfra går det mer i vestlig regning på D99. Vi skal over Col de la Madeleine, et snilt 2000-meters pass. Vi har et stykke til vi kommer inn på hovedveien og kjører i åssiden nordvest gjennom pitoreske landsbyer, og hele tiden med en fantastisk utsikt – noen ganger over til fjellene på den andre siden av dalen, andre ganger bare vakre jorder og gårdsbruk.
Så går det nedover igjen gjennom hårnåler og vi er omgitt av skog til like før vi kommer inn på D213. Nå får vi en skikkelig midtstripe og litt mer veibredde til disposisjon. Hastigheten øker en smule når vi ikke trenger å tenke på at vi må vike for møtende trafikk. Veien stiger jevnt og vi får fin kjøring. Hårnålene er videre nå og asfalten førsteklasses, og vi kjenner det er deilig å kunne strekke ut litt etter de smale bygdeveiene. Vi passerer Saint-Francois-Longchamp og like etter hotell-landsbyen. Sist jeg var her bodde jeg på det siste hotellet på vei opp til fjellet, Hotel La Perelle.
I dag har vi fortsatt noen mil igjen til kveldens mål, og som alltid når en kjører i Alpene er vi litt på etterskudd tidsmessig. En ting er at det er lett å overvurdere hastigheten, men det har en tendens til at det blir mange pauser også. Men vi er straks oppe på Col de la Madeleine og vi må bare ha en kjapp pause og nyte utsikten og den behagelige fjelluften. Dette er et populært utgangspunkt for fotturer i fjellene rundt. Sist sto en tur inn til Cheval Noir, som ikke er svart, men en statue av en hest i krom. Turen er ca, 18 km fram og tilbake. Den står ikke på programmet i dag, men den kan anbefales, men helst ikke i motorsykkeluniformen 😊.
Vi fortsetter over passet og starter på turen ned til dalen og varmen. De første kilometerne byr på fin og bred vei, men så etter et par landsbyer endrer veien karakter og det blir smalt. Enkelte steder føles som vi har kortvokst til høyre. En nærmere titt ut til høyre avslører av de «kortvokste» granene er 30 – 40 meter høye, vi ser bare de tre – fire øverste meterne. Veien ligger i dalsiden og nedstigningen avsluttes i en serie rommelige hårnåler. Vel nede i dalen kjører vi N90 østover til Moutiers og videre nordover til Bourg-Saint-Maurice hvor vi tar vei D902 retning Cormet de Roselend.
Cormet de Roselend blir ofte nevnt som et severdig pass, mye på grunn av utsikten til Lac de Roselend. Det begynner å bli kveld, sola står allerede lavt da vi nærmer oss passhøyden og det siste strekket ligger sola akkurat i horisonten og rett forut. Det er ikke akkurat ideelt hvis en vil nyte svingene, sikten blir kraftig redusert. Selv passet gjør ikke noe stort inntrykk. Ca 35 kilometer etter selv passhøyden har vi startet på nedstigningen og rundt en venstresving dukker Lac de Roselend opp – et vakkert syn. Vi burde hatt bedre tid nå, og hatt mulighet til en avstikker, men får nyte utsikten fra D925 som veien nå heter. Navneskiftet skjedde ved passet, hvor det sannsynligvis gikk en distriktsgrense også. Lac de Roselend er Frankrikes fjerde største dam og ble bygget i årene 1955 til 1962. Vannspeilet ligger på ca 1555 m.o.h, og vi er fortsatt på ca 1600 meter da vi legger utsikten til innsjøen bak oss og starter på siste etappe til dagens mål – Beaufort og Hotel du Grand Mont.
Vi har nok en underholdene kjøreetappe og hotellet i Beaufort byr ikke bare på gode rom, de har også en veldig populær restaurant. Det ble en behagelig og passende avslutning på nok en topp dag i fjellene. Nå er det bare å lade opp til starten på hjemturen. Jeg har lagt inn noen omveier i starten på den også.
Vår overnatting i Beaufort:
Hotel du Grand-Mont, 4 Place de l’Eglise, 73270 Beaufort sur Doron.
E-post: hoteldugrandmont2@wanadoo.fr. Tlf.: +33 (0) 4 79 38 33 36
Les også:
Tour des Alpes 2023 – I, Starten
Tour des Alpes 2023 – II, Opp i fjellene
Tour des Alpes 2023 – III, På italienske og franske grenseveier