På grusveier – Fra Sokna til Golsfjellet

Golsfjellet på sitt beste


 
Fingrene er kalde, og jeg er glad jeg er ferdig med transportetappen. Jeg har akkurat svingt av fra Rv. 7 ved Sokna og har kurs for Strømsoddbygda og dagens første grusetappe via Viddalen over til Hedalen. Det er fortsatt litt asfalt igjen før jeg gir meg i kast med grusveien. Dagen har fortsatt hvilepuls, og når jeg sitter og ser utover elva lurer jeg på om den noen gang hersker noe annet enn hvilepuls her inne. Sokna ligger noen kilometer lengre sør, men jeg har allerede følelsen av å være langt ute i villmarka og storbyens er fjernt og stresset fra jobben er som blåst av meg. Jeg har sett fram til denne turen lenge. Eller rettere sagt, jeg har sett fram til en lang dag på motorsykkelen lenge. At det skulle bli akkurat denne turen er en tilfeldighet. Jeg fikk en KL 250 til disposisjon noen dager. Med en helt blank lørdag for meg selv og en værmelding som bare lover godt, ligger alt til rette for en vellykket tur til fjells.

I oktober kan det være ganske kjølig på morrakvisten, men jeg la fram de varmeste klærne mine og satte optimistisk vekkerklokka på 07:00. Det siste var overflødig, allerede halv sju var jeg ferdig med frokosten og hadde smurt et par solide matpakker. Kamerakofferten var klar og det jeg ellers regnet med å trenge for en lang dag underveis lå også klart.

Det var kjølig, jordene var kvitrimet og over Sollihøgda beit det godt i kinna. KL’n er uproblematisk og selv om den ikke har mer enn akkurat nok motor har den rimelig god komfort. Jeg sitter godt og uanstrengt. Men knastedekkene er ikke optimale på asfalten. Jeg savner litt mer direkte kontakt med veien og dekkene har ikke inspirert til å utforske deres grenser i svingene. Men det er kulda som gjør pausen så velkommen.

Jeg har fått varmen tilbake i fingrene og pakker jeg bort skinnvottene. Nå får hanskene gjøre jobben, jeg trenger litt bedre kontakt med sykkelen nå når jeg gir meg i kast med den litt mer utfordrende veien opp til Strømsoddbygda og deretter grusveien innover mot Buvatnet.

Jeg passerer de siste bosetningene inne i dalen før jeg kommer starten på grusveien. Jeg legger penger i en konvolutt og tar fatt på grusveien. Litt famlende og forsiktig til å begynne med. Etter hvert som jeg blir varm i trøya og venner meg til at det slenger litt på grusen. Ved Buvatnet er det et veiskille. Hadde jeg tatt til venstre ville jeg kommet til Gulsvik og Rv 7. Jeg tar til høyre over til Viddalen og Hedalen.

Buvatnet ligger blankt og nakne trær speiler seg mot den mørke vannet. En and lager ringer i vannet idet den tar en dukkert, for å dukke opp igjen noen meter lenger borte. Sola leker i en tåkedott på andre siden av vannet. Den overlever ikke lenge. Den lave sola varmer overraskende godt. Jeg kjenner varmen gjennom skinndressen. Eneste lyden er susen fra rennende vann og en og annen fugl. Jeg er tett innpå Vassfaret og føler susen fra villmarka. Forventinger om å treffe Vassfarbjørnen har jeg ikke. Veien er ganske smal og ulendt enkelte steder over høydedraget. Enkelte steder er den bare to hjulspor. Jeg har kommet inn i flytsonen nå. Har bokstavelig talt jobbet meg varm. Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å bytte med noen. Jeg møter ingen på veien over til Hedalen, jeg er alene i verden. Heller ikke i Hedalen er det trafikk å snakke om. Jeg passerer den gamle stavkirka, på butikken er det livlig på lørdag morgen, men så er jeg alene på veien igjen.

I Gol er jeg bare på gjennomreise. Bakkene opp til Golsfjellet går så lett og uanstrengt. Jeg presser ikke KL’n. Den liker seg best da. Å mase med høye turtall blir bare slitsomt. Den ensylindrede motoren trives best på mellomregisteret og jeg lar den leke seg der. Brukere girene flittig. Det er interessant å oppleve at det som for to dager siden føltes som undermotorisert, på grusveier og krokete asfalt bare er akkurat passe.

På Golsfjellet tar jeg inn på grusveienettet. Her er det nok å velge blant. Jeg kjører forbi hotellet ved Oset og drar videre nordover. Snøen har så vidt lagt seg i enkelt nordhellinger og på toppene. Ellers er det barfrosten som råder. Enkelt steder, der sola har stått på, slipper den øverste telen og gjør grusveien sleip. Jeg stopper ved ei løe og setter meg i solveggen og nyter varmen fra høstsola. Aldri smaker matpakken så godt som nå. Golsfjellet ligger fredelig og nesten øde. Har bare møtt et par biler siden jeg forlot asfalten. Jeg tar en liten blund i sola før jeg stikker videre.

Kawasakien brummer tilfreds når grusen spruter fra bakhjulet ut av svingene. Jeg er blitt dristigere, men er fortsatt ingen kompetent gruskjører. Jeg koser meg på mitt nivå og tar ingen sjanser. Har velta på grusvei en gang tidligere. Dro inn i en sving på hardpakket og stødig grusdekke, for å møte skikkelig løsgrus midt i svingen. Det endte i en stein. Jeg hadde griseflaks – både jeg og sykkelen var like hele. Merkelig hvor godt slike hendelser sitter i selv 9 år seinere.

Sola står allerede ganske lavt da jeg sikter meg inn på Gol via Lykkja. Deretter går turen ned til Gulsvik. KL’n er kjedelig på asfalten og jeg velger ”snarveien” over til Sokna via Buvatnet og Strømsoddbygda.


 
Bakkene opp fra Krøderen går kvikt og etterlater feite spor ut av svingene. Jeg trenger ikke mer enn 250 kubikk for å kose meg, tror faktisk ikke jeg hadde kost meg like med større motor. Da jeg kjører ut på asfalten i Strømsoddbygda og starter på transporten hjem, er jeg tilfreds. Dette ble den dagen jeg hadde drømt om. Jeg kan fortsatt ta fram godfølelsen jeg hadde inne på Golsfjellet denne høstdagen i 1982.

Nyttige lenker:

Golsfjell Fjellstue


NB! Google Maps kan endre en rute hvis den inkluderer en vei som er stengt (for eksempel vinterstengt) på det tidspunkt du ser på ruten.