Opp i fjellene
Det er i dag eventyret virkelig starter. Reisen hit har vært underholdende nok, og selv om vi hadde noen skuffelser er jeg fornøyd. Dagens etappe skal ta oss fra Martigny over til Aostadalen i Italia, videre inn i Frankrike igjen og for så å ende i Susa i Italia. Dette er en dag både Bror og jeg har store forventninger til. Ruta er går på veldig varierende veistandard, og den største utfordringen blir å holde seg til ruta og finne de innlagte «omveiene» – dette kan da umulig bli feil!
Dag 4: Mandag 4.9.
Martigny – Susa – 280 km
På noen av naborommene er det liv og røre allerede før seks, vi har en kort etappe med mange høydemeter foran oss, men trenger ikke stresse. Vi tar en rolig og god frokost før vi pakker oss ut. Syklene får en liten sjekk før avgang. Kjedet smurte jeg i går da vi parkerte, og oljenivået ble sjekket etter at sykkelen var tømt for bagasje. Hondaen er klar for en spennende etappe – dens første i Alpene.
Jeg har planlagt en myk start på dagen, og vi legger kursen i retning Vallettes, vi kunne fortsatt på hovedveien forbi Valettes og fått en enkel reise. Men det er ikke oss, så vi følger skiltene i retning Bovenier/Les Valettes. Etter noen hundre meter kommer det skilt til Champex-Lac/Bémont og vi svinger skarpt høyre. Til nå har det gått relativt flatt. Martigny ligger på ca. 470 meters høyde, og i Les Valettes er vi på drøyt 600 meter. Vi skal opp til 1580 meter og totalt 20 hårnålsvinger før vi runder toppen. Ikke svimlende høyt, men veien som tar oss dit er fantastisk svingete og smal. Vi kjører i skogen, men ved de små gårdsbrukene får vi glimt av dalen under oss, men for det meste er det trestammene som dominerer utsikten. Etter hvert som vi nærmer oss toppen, åpner utsikten seg og vi får overblikk til noen av alpenes majestetiske topper.
Vi har trivelig kjøring, og Champex-Lac kommer som en overraskelse. Den lille innsjøen ligger speilblank, som et smykke, og er tydeligvis et populært utfartssted med mange hoteller. En rask sjekk på nettet avslører at det er rikelige muligheter for både sykling og gåturer i området. Vi nøyer oss med en rask stopp før vi triller ned bakkene med Store Saint Bernard passet som neste utfordring.
I nedstigningen fra Champex har vi nydelig utsikt til Orsieres som viser seg å være en veldig koselig og intim småby. I byen når vi igjen en sølvgrå Mercedes kabriolet, en skikkelig pen veteran og det er noe kjent med skiltene. Vi skal treffe på den flere ganger i løpet av vår tur over til Aosta-dalen, og min mistanke er berettiget, den er norsk. Sånn kan det også gjøres.
Vi smetter forbi Mercedes i stigningene etter Orsieres og nå er vi på vei opp til Colle del Gran San Bernard som de sier her. Eneste utfordring er å komme seg av hovedveien før den usigelig lange og kjedelige tunellen, i alle fall hvis en har havnet i det ved en feiltagelse. Vi følger skiltene til Col, et beskjedent skilt ved siden av den store skilttavlen som viser vei inn i tunellen.
Nå starter den virkelige stigningen opp til Colle del Gran San Bernard. Veien blir smalere og dårligere, men ikke spesielt krevende. Utsikten er fantastisk, og jeg liker nordsiden av passet veldig godt. Vel oppe kjører vi mellom husene som står som en port mot sør og vi er på 2469 meters høyde. Foran oss ligger Lac Du Grand Saint-Bernard. Grensen mellom Sveits og Italia går omtrent midt i innsjøen og i den andre enden ligger Hotel Italia med restaurant og bak står statuen av Saint Bernard. Det er en bar og restaurant helt nede ved sjøen også, men ikke noe som frister oss akkurat nå.
Det blir bare en kort stopp for vår del før vi triller inn i Italia og idet vi begynner på nedstigningen mot sør og utsikten åpner seg ned dalen, blir veien både bredere og jevnere. Vi har nydelig kjøring ned til vi kommer inn på hovedveien igjen. Passe svingete og flott utsikt, liver et herlig. På den siste strekningen før vi kjører inn i Aosta passerer vi den sølvgrå Mercedesen igjen og nå skilles våre veier. Vi kjører inn i Aosta og følger den lokale veien i retning Courmayeur. Nå merker vi at vi ikke lenger er på turistruta. Den lokale trafikken nede i dalen er vesentlig travlere enn oppe i fjellene. Vi skal opp til Morgex før vi skal ta av inn på turistruta igjen. Trafikken avtar heldigvis da vi kommer lengre ut fra Aosta by. Men italienerne er fortsatt nøysomme og skygger unna motorveien når det er mulig, så du må alltid legge inn litt ekstra tid hvis du vil mingle med lokaltrafikken opp dalen.
Vi skal opp til Thuile den lange veien. Vi svinger av i Morgex og begynner klatringen på de som på kartet kan se ut som en snarvei, men som takket være de mange svingene er 2,7 km lengre enn hovedveien som tar av litt lengre oppe i dalen. For en fantastisk vei vi er på. Vi klatrer raskt opp gjennom skogen på flott en vei med utrolig mange svinger. Vi kommer etter hvert opp høyeste punkt, Colle san Carlo, som er på 1970 meters høyde, men kommer ikke ut av skogen før vi starter på nedkjøringen til Thuile. Nå åpner utsikten mot fjellene i vest. Etter noen kilometer med fin kjøring er vi nede på hovedveien og starter på turen sørover til Col du Petit-Saint-Bernard. Dalen vider seg ut og kjøringen opp til passets høyeste punkt er en fin avveksling fra den smale og svingete veien opp fra Morgex. Passhøyden, ligger i en dal, og vi er «bare» 2188 meter høyt, men har på fin kjøring både på nord- og sørsiden.
På vei ned har vi lagt inn en snarvei. Neste høydepunkt er Col de l’Iseran. I stedet for å kjøre helt ned til D902, tar vi en avstikker til venstre 3 km etter første hårnålsving. Det er snakk om en 180-grader, så når veien vi skal inn på kommer til syne til venstre vet jeg at krysset straks er der, likevel kommer avstaket som en overraskelse. Det blir en bråbrems for å treffe. Nå er det bare å følge skiltene til Montvalezan ned lia og holde høyre på D84 retning Val d’Isere når den tid kommer. D84 snor seg fram i åssiden og er enkelte steder så smal at to biler har problemer når de møtes, men motorsyklenes smidighet kommer nå til sin rett og etter drøyt 9 km på D84 er vi på D902 som skal ta oss til Col de l’Iseran og dagens høyeste og villeste pass. Men først må vi lunsje og finner koselig burgerbar i Val d’Isere.
Vi er ikke alene på veien, sjelden har jeg sett så mange motorsyklister i farta. Vi er jo i motorsyklistenes paradis akkurat nå, så det er jo ikke så merkelig. Stort bedre enn dette kan en formiddag neppe bli. Etter å ha sunket maten er vi underveis igjen og starter på klatringen opp til Col de l’Iseran og dens toppunkt på 2770 meter.
Det er trangt om plassen her, så vi ender opp med å parkere litt ute i steinrøysa på motsatt side av den velkjente skilttavla som marker toppen. Her er det en salig blanding; motorsykler av alle slag fra Ducati Panigale som kunne kommet rett fra Mugello til Harleyer med tilhenger, og syklister på racingsykler og elsykler. En og annen sportsbil finnes også – Europas høyeste asfalterte passovergang er populær når værgudene varter opp med praktvær som i dag. Det er bare å nyte dagen.
Vi skal videre og starter på turn ned til Bonneval-sur-Arc og starter på turen ned Maurienne-dalen og følger mer eller mindre elven Arc sørover. Vi skal ned til Lansevillard hvor vi skal på en ny klartreetappe opp til Mont Cenis og på toppen er vi på 2085 meters høyde etter en fin oppstigning. Selve toppen av passet er ikke mye å skryte av, men fortsett en kilometer til å Lac du Mont Cenis åpenbarer seg foran deg.
Et vakkert syn, og i motsetning til Col du l’Iseran er vi nå alene, og kan nyte utsikten uforstyrret. Innsjøen er demmet opp i øst og som mange andre steder hvor det er bygd demninger i Alpene ligger det et hotellkompleks på bunnen av innsjøen i vestenden. Demningen ble bygd i 1968, og etter at Frejus-tunellen ble bygd i 1980 ble veien over Mont Cenis mindre viktig og er i dag lite trafikkert sammenlignet med mange andre fjelloverganger i området. Vi tar en kjapp stopp ved østenden av innsjøen før tar fatt på kjøringen ned til Susa som er dagens mål.
Vi flyter lett og smidig gjennom svingene på perfekt asfalt og kjenner at vi har mer kjøring i blodet. Vi passerer grensen til Italia idet vi kjører forbi en tunell bygd for å skjerme mot skred. Den har mistet sin misjon nå når veien ikke må være vinteråpen. Dalen blir trangere, og vi er nede i skogen igjen. Vi bestemmer os for en liten detour i dag også. Men først må vi ha en liten forfriskning og stopper ved bar De Gustibus for en forfriskning og muligheten til å sitte litt i skyggen. Varmen begynner å bli merkbar nå.
Det er lenge siden jeg kjørte her, og den gang stod ikke vår lille detour på reiseruta, men jeg visste avkjøringen kom brått. Den kom likevel veldig brått, og vi skal ta venstre i en høyresving. GPS’en har ruta inne så da det er 250 meter igjen forsikrer jeg meg om at vi ikke har noen tett på bak oss. Vi snakker ikke bare om en oversiktlig avkjøring til venstre, nei midt i en uoversiktlig høyresving skal vi ta en trang 180-grader. Akkurat nå setter utrolig stor pris på en letthåndterlig sykkel.
Vi skal til Moncenisio, stedet er ikke viktig, det er veien dit som er målet. Det starter med en smal, men fin vei. Uoversiktlig nok til at jeg ville kvi meg litt for å legge i vei innover her med bil, men på motorsykkel går det lett som en plett. Veien slynger seg gjennom skogen, men vi er fortsatt høyt over dalbunnen så av og til, spesielt i venstresvingene får vi flott utsikt over dalen.
Så stiger veien litt igjen og vi kommer til Lago della Ferrera, et idyllisk lite vann helt i veikanten. Vi har en liten pause før vi triller videre.
På den andre siden av vannet er det parkeringsplass og like etter kommer vi til en liten landsby. Det blir ingen stopp her i dag, og vi tar til høyre like før vi kjører inn i Moncenisio, og en liten stund er vi usikre på om vi er på riktig vei. Veistandarden sank plutselig dramatisk og her er det ekstra smalt. To motorsykler kan nok møtes, men møter vi en bil må vi finne oss i å vike ut av veien. Hårnålene her er krappere enn noen av de vi har kjørt tidligere i dag og vi er ikke i tvil om at vi er på vei ned. De første hårnålene var bare et lite forvarsel, nå ligger hårnålsvingene tett foran oss. Vi kommer etter hvert ut av skogen og får flott utsikt ned dalen og kjører over Cenischia, som i dag er en bekk, men som når det passer slik kan være en frådende elv.
Ved Novalesa er har vi gjort unna nedstigningen og cruiser inn til Susa og starter jakten på hotellet. Det fant vi greit, måtte bare kjøre rundt det og ta en litt tvilsom parkering. Men ved innsjekking fikk straks tilgang til garasjen og etter nok en runde rundt kvartalet, står syklene parker på parkettfliser. Du leste riktig, hotellet vårt er godt tilrettelagt for både sykler og motorsykler. Garasjen har flislagt gulv, egen vaskeavdeling, ja i det hele tatt – jeg tror ikke NC’en har stått i så fine lokaler siden den trillet ut av butikken i Nydal.
Det blir en rusletur i gamlebyen i Susa før middag, og en tidlig kveld. Det ble ikke så mange milene i dag, men tross bare 28 mil på telleren ble det en begivenhetsrik dag over noen av alpenes heftigste pass målt i både høydemeter og kjøreopplevelser og ispedd noen flotte avstikkere. Turen via Moncenisio var en flott avslutning på dagens kjøring. Nå venter en god natts søvn og i morgen kommer det vi på forhånd anser som turens høydepunkt; turen over Colle delle Finestre og Colle dell’Assietta.
Vår overnatting i Susa:
Hotel Napoleon, Via Mazzini, 44, 10059 Susa
E-post: hotelnapoleon@hotelnapoleon.it. Tlf.: +39 0122 622855
Les også:
Tour des Alpes 2023 – I, Starten
Tour des Alpes 2023 – III, På italienske og franske grenseveier
Tour des Alpes 2023 – IV, Franske alpepass og litt til
