Planen for sommerens store motorsykkeltur var klar; transport ned til Alpes Maritimes, en tur over Col de Tende før jeg møter fruen ved den franske riviera for noen dager med sol, varmt Middelhav og avslapning – før vi setter kursen hjem over de franske alper. Første del handler om turen ned til Rivieraen, blant annet gjennom Alpes Maritime.
Det starter som planlagt. Jeg har valgt den vanlige ruta sørover gjennom Sverige og Danmark til Tyskland. Med en dagsetappe på ca 1200 km er det lett å havne på det vanlige hotellet, Hotel Tann-Eck, like sør for Kassel. Jeg er framme i Schellbach ca ni på kvelden. Akkurat passe til å rekke en god schnitzel og litt kald drikke før en spasertur i skogen. Jeg hadde unngått trafikkorker, og alt hadde fungert som det skulle. RS’en var virkelig i sitt rette element nå den fikk strekke ut på autobahn, og en dagsetappe på 120 mil gikk overraskende uanstrengt. Jeg rekker akkurat en titt på kartet og skannet gjennom neste dags etappe før øyelokka blir alt for tunge.
Jeg hadde regn i Sverige, men det ga seg heldigvis raskt og regnklærne kunne pakkes bort.
Dag 2: Fra Shellbach til Vernante
Neste morgen våkner jeg til fuglesang og den en støyende hanen på nabogården. De lave tåkeskyene må vike til fordel for solen og når jeg er ferdig med frokosten ligger Knüllwald badet i sol. Målet for dagen er å komme ned i Piemonte, i nærheten av Cuneo. Etter en god frokost og tanking er jeg på A7 på vei sørover.
Planen er å følge A7 ned til Memmingen og deretter følge A96 til Lindau og Bregenz. Ved krysset ved Memmingen er det veiarbeid. Jeg er litt uoppmerksom og blir på A7. Dumt! Men ikke dummere enn at det kan korrigeres. Jeg oppdager det umiddelbart, men jeg snur ikke, gjør jeg vel?! Nei, jeg kjører ned til avkjøring 130 og tar tverrforbindelsen via Woringen, Lautrach og Aichestetten over til A96, og får en hyggelig og velkommen avveksling fra den monotone autobahnkjøringen.
Jeg sikter meg inn på Bregenz. Ved den Østerrikske grensa er det vignettkjøp for både Østerrike og Sveits. Min plan om en smidig overgang fra det Østerrikske til det Sveitsiske motorveinettet faller i grus på grunn av veiarbeid og jeg må holde meg på A14 en avkjøring lengre enn jeg hadde tenkt. Dette har jeg erfaring med fra tidligere, og den erfaringen tilsier at det er kø ved grenseovergangen. Ganske riktig, jeg bruker vel en halvtime på å komme meg inn i Sveits og enda litt tid for å komme over på den Sveitsiske A13 som skal ta meg gjennom Alpene. Ved Thusis er det på tide å tanke. Jeg svinger av ved Thusis Nord. Det kommer en gul R1100S bak meg. Idet jeg kjører inn i rundkjøringen har jeg plutselig R1100S’en i god fart på venstre side. Føreren skaffer seg raskt overblikk over situasjonen og bestemmer seg for første avtak, jeg har siktet med inn på det andre og vi unngår hverandre med en hårsbredd idet den gule BMW passerer rett foran meg. Jeg håper han har like mye flaks også på sin videre ferd – dette var så nærme krasj at jeg kjenner det litt i knærne mens jeg står og tanker.
Like etter Thusis passerer jeg Via Mala. Den spektakulære og svingene veistrekning er ca åtte kilometer lang og slynger seg gjennom kløften et høydenivå lavere enn motorveien. Jeg har ikke tid til den avstikkeren langs Rhinen denne gangen. Jeg passerer Splügen og nærmer meg San Bernardinopasset og begynner å undre på om jeg skal kjøre over fjellet isteden for å ta San Bernardino-tunnelen som planlagt.
Da jeg nærmer meg tunnelen begynner det å regne og et glimt av fjellene avgjør det hele. Det blir tunnel, snøføre frister ikke i dag. På sørsiden møter jeg solen og varmen. Det var godt og varmt da jeg stod i kø på grensen mellom Østerrike og Sveits, men her er det i alle fall 10 gradere varmere. Val Mesolcina ligger foran meg og nå går det bratt utfor på bred fin vei med lite trafikk. Nede ved Bellinzona kommer jeg inn på A2 og fortsetter sørover.
I stigningene etter Bellinzona tar jeg en pause på en rasteplass som ligger i en liten sløyfe unna motorveien. Her møter jeg en sveitser som også er på tur sørover. Han har kjørt over Gottardpasset og hadde hatt masse snø og bare 3 grader. Mens jeg nøyde meg med en slurk vann og et par kjeks, fisker han fram et kokeapparat og tryller fram en rykende varm kopp kaffe, mens han forteller at han er på vei til Nice hvor han skal ferje over til Korsika. Han var der for 16 år siden, (Artig sammentreff; da var fruen og jeg også på Korsika, på bryllupsreise på hver vår 600 Fazer.) og nå vil han kjøre de samme veien.
Temperaturen holder seg rundt 30 grader og litt til, og det er godt og varmt ned til Lugano og videre langs Luganosjøen. Ved Mendrisio tar jeg av og legger kursen mot Galarate. Får litt kø, men ved hjelp av A60, A8 og A26 kommer jeg ganske effektivt til A4 i retning Torino. Jeg har Torino rett forut i noe som oppleves som en evighet. Himmelen er beksvart og lynene danser på rekke og rad langt der framme. Vest for Torino svinger jeg sørover og har hele tiden den beksvarte himmelen foran meg. Etter hvert får jeg noen regndrypp, men så svinger jeg litt mer i østlig regning og unngår regnet enda en stund.
På vei mot Cuneo er det slikevel slutt på flaksen med været og jeg kjører inn i et kraftig uvær med regn og torden. Det rister i bakken når lynene spiller opp rett foran meg. Det ble med ett bekmørkt. Jeg kjører inn mot sentrum av Cuneo og begynner å se etter hotell. Uten hell, og da jeg kommer opp mot den brede hovedgata viser det seg at den er stengt og omkjøringen er via smale bakgater. Hotell finner jeg ikke, hverken her eller i de neste småbyene.
Jeg innstiller hotelletingen og konsentrerer meg fullt og helt om kjøringen. Heldigvis har BMW veldig godt lys, med Fazeren hadde jeg kjørt i blinde nå. Jeg holder meg til den planlagte ruta, og satser på at jeg finner et hotell på vei opp dalen retning Colle di Tenda. Halv ti kjører jeg inn i Vernante og endelig lyser et skilt med HOTEL opp foran meg. Det er folk i baren i underetasjen og jeg går inn. «Rom? Jovisst har vi rom! Kom her skal jeg ta jakken din, trenger hjelmen tørk også, og hanskene? Kanskje vi skal sette motorsyklene i garasjen først?» Jeg får en overstrømmende mottakelse og et kvarter etter sitter jeg i gourmet-restauranten i første etasje på Hotel Il Nazionale med en kald øl fra det lokale bryggeriet Troll (har ikke noe med norske troll å gjøre) og en bestilling på kalvebryst i fjellpotetskum med sitronsmak. Maten smaker fortreffelig og er akkurat passe når jeg skal gå direkte til stevnemøte med hodeputen. Jeg sovner til lyden av regnet som trommer mot skoddene utenfor vinduet. Jeg hadde notert 1030 km i kjøreboken.
Dag 3: Fra Vernante via Col du Turini til Nice
«Gratulerer med dagen mr. Aalbergsjo», jeg er å på vei inn i frokostsalen da jeg møter en smilende hotellvert. Etter en god frokost er jeg klar for å feire dagen. Dagen har til nå hatt en perfekt start. Da jeg slo skoddene til side i morges ble jeg møtt av utsikten til snøkledde fjelltopper under en knallblå himmel og frisk og kjølig fjelluft. Det i seg selv en fin bursdagsgave.
Planen er å kjøre Col de Tende fra fransk side. De 46 hårnålsvingene opp til toppen av passet starter nesten umiddelbart etter at en kommer ut tunnelen på fransk side. Oppe ved tunnelen er det kø og nedtellingsuret viser at det et 14 minutter til vi får grønt lys. Colle di Tenda tunnelen var opprinnelig toveiskjørt, men har nå vekslende enveiskjøring. Med to minutter igjen til grønt kjører jeg fram til front av køen og tar følge med et par GS’er og et par T-Max’er. GS’ene forsvinner raskt når vi kommer inn i tunnelen, 50-sonen virker dårlig.
Det var mye anleggsvirksomhet i forbindelse med nytt tunnelløp på italiensk side. Det er det på fransk side også, og en bom med et rundt hvitt skilt med rød kant forteller at veien opp til Col de Tende er stengt. Jeg iverksetter umiddelbart plan B og «triller» ned til Breil-Sur-Roya hvor jeg finner fram kartet. Col du Turini – det er en passelig erstatning for Col de Tende. Jeg har allerede passert avkjøringen til Sospel, og jeg snur ikke – gjør jeg vel?! Jeg fortsetter langs la Roya ned til Fanghetto hvor jeg tar SP73 retning Sospel. Det blir smalt med en gang og mens jeg kjører forbi Olivetta San Michele undrer jeg på om det er mulig å lage veien brattere og smalere enn dette – det skal det vise seg at det er! I den første hårnålen etter Olivetta San Michele kjører jeg inn i Frankrike igjen og veien heter nå D93. Jeg stopper på Col de Vescavo. Vurdere en liten stund om jeg skal ta D193 til Piène Haute. Men velger å fortsette i retning Sospel. En tysker på GS passerer i et forrykende tempo og danser lett og frekt gjennom svingene der jeg er forsiktig og tilbakeholden. Det frister ikke å prøve å henge på. Det er smalt og uoversiktlig, og rett som det er kommer det en bil imot, og ikke alltid på riktig side av veien.
I Sospel dukker det første skiltet til Col du Turini opp. Og jeg har ikke kjørt langt før jeg er inne på den kjente Rally Monte Carlo etappen. Den går på D2566 på strekningen Sospel over Col du Turini og ned til La Bollène-Vesubie og er ca 32 km og med drøyt 30 hårnålsvinger. Jeg nøyer meg med strekningen opp til Col du Turini. Det svinger i det uendelige gjennom den trange dalen opp mot Moulinet. Jeg stopper og tar en pause ved Notre Dame de la Menour. Den er vanskelig å unngå å legge merke til ettersom adkomsten til kirken er bygd over veien. Det er en trang parkeringsplass akkurat i svingen. Et nydelig sted.
Etter Moulinet kommer jeg etterhvert inn i skogen, men svingene fortsetter helt opp til Col du Turini på 1600 meters høyde. For en kjøring. Hårnålene er enkelte steder så trange at biler har problemer med å komme gjennom uten å måtte rygge en gang – kanskje mest grunnet sjåførens redsel for bratte stup. Har du et snev av høydeskrekk er det grunn til å være skeptisk til denne ruten.
Etter en kort pause kaster jeg meg utfor i retning Nice fortsatt på D2566. Jeg har avtalt at jeg skal forsøke å rekke lunsjen – den serveringen stopper 14:00 presis. Den første strekningen går gjennom skogen, men så er jeg med ett i åpent lende. Til venstre har jeg Middelhavet, til høyre de snøkledde fjellene i Mercantour-Argentera massivet med topper på over 3000 meter. Nå blir veien skikkelig krokete og høydemetrene svinner raskt. Jeg kommer inn på en strekning hvor det er tydelig at nylig har vært et billøp. Bremse- og skrensesporene i svingene er ikke til å ta feil av, og i et par svinger er det bremsespor som går rett fram og stopper ikke før ved asfaltkanten – der forhjulene vil stå når fronten på bilen står klint i fjellveggen.
Jeg har det ikke travelt og holder et behagelig tempo. Etter hvert som jeg nærmer med dalbunnen stiger varmen ytterligere. Og et sted kjører jeg forbi en temperaturmåler som viser 34 grader. Nå begynner det å bli alvorlig varmt både i skinnbuksa og innenfor ryggskinna. På motorveien vestover fra Nice får jeg litt tempo og det lufter behagelig.
Jeg fikk ikke kjørt Col de Tende, men jeg fikk en fantastisk kjøretur i Alpes Maritimes. Dette kan anbefales – kanskje ikke på det varmeste – heller i mai eller september når temperaturen er litt mer moderat. 30 pluss er litt i overkant. Og jeg rakk lunsjen!
Les fortsettelsen av Grand Tour des Alpes 2016 her!
Lenker:
Knüllhotel Tann-Eck, Shellbach, Tyskland
Hotel Il Nazionale di Vernante, Vernante, Italia
Ruten min fra Vernante vi Col du Turini til Nice:
NB! Google Maps kan endre en rute hvis den inkluderer en vei som er stengt (for eksempel vinterstengt) på det tidspunkt du ser på ruten.