Veier østafor Glomma

Jeg er på vei til Trøndelag. Har tatt en fridag og startet fra Oslo på morrakvisten. Tanken var å somle meg nordover og likevel komme fram før det ble mørkt. Til tross for et rommelig tidsskjema kom jeg på etterskudd ganske tidlig. Mens jeg nyter den storslåtte naturen her ved Skordalsvollan, med utsikt over Riasten og til topper på 1200 – 1300 meter mot horisonten i vest, og Skardsfjella i øst, er jeg i ferd med å havne enda mer på etterskudd tidsmessig.


 
Jeg kan ikke klage på været, men det har vært fuktig og kjølig store deler av turen, men bare stykkevis har jeg hatt våt vei. Jeg har kjørt Oslo – Trøndelag – Oslo flere ganger enn jeg vil telle, og har ved flere anledninger forsøkt å variere veivalget uten å gjøre reisa for lang. Det er likevel flere veier jeg ikke har kjørt, og i dag har jeg tenkt å utforske noen av disse, og da helst de med lite trafikk og aller helst de øst for Glomma.

E6 og riksvei 3 tok meg til Elverum, derfra kjørte jeg fylkesvei 535 på østsiden av Glomma. Her var det lite trafikk, veldig lite trafikk. Veistandarden er god. Selv om det noen steder kreves litt ekstra årvåkenhet hadde jeg en behagelig og avslappet tur opp til Rena. Derfra fortsatte jeg på fylkesvei 606 og holdt meg på østsiden av elva opp til Koppang. Dette er et fint alternativ til den travle riksvei 3.

Fra rasteplassen ved Garbekkegga har du god utsikt til Glomma.

I Koppang var jeg en snartur i butikken og handlet litt småtteri til en enkel lunsj, før jeg la kursen mot riksvei 3 og kjører vestsiden av Glomma videre nordover. Det ble en stopp allerede etter åtte kilometer. Rasteplassen på Garbekkegga så fristende ut, og kroppen hadde begynt å ymte frampå om at den trengte litt påfyll. Med en gang jeg tok av jakka kjente jeg at høsten ikke bare lå i den røde lyngen. Det var fuktig og med en kjølig trekk fra nord. Her har en fin utsikt over Glomma og i skråningen i retning elva var det rødt og blått om hverandre. Sjelden har jeg sett så store tyttebær og blåbær. Fristende, men jeg avstod.
Mens jeg satt og koste meg med nista ser jeg at det drypper fra forgaffelen på BMWen. Det har vært litt vått på veien, men ikke så vått at det skulle dryppe av sykkelen. Jeg stryker en finger over mansjetten på venstre gaffelben og kjenner den glatte oljen. Det er ikke veldig overraskende. RSen har riktignok ikke så mange kilometer på telleren, men årene krever også sitt. Fortærende at det skulle skje nå, men dette er tross alt ikke verre enn at jeg kan fortsette turen; dette påvirker ikke forgaffelens funksjon.

Ute på veien igjen fant jeg raskt rytmen, og hadde akkurat landet skikkelig nedpå salen da Storelgen dukket opp. For en gigant! Den står og vokter over riksvei 3 ved Bjøråa rasteplass. Den ti meter høye og tolv meter lange statuen er et praktfullt syn.

Storelgen ved Bjøråa rasteplass ruver i terrenget og er en publikumsmagnet.

Etter en kort stopp fortsatte jeg nordover. Riksvei 3 er ikke spesielt spennende, men BMWen slukte kilometerne effektiv. Jeg vurderte å kjøre om Alvdal og fortsette til Røros via Tynset, men da jeg nærmet meg Hanestad bestemte jeg meg for å kjøre fylkesvei 664 østover til Rendalen. En av få veier jeg faktisk aldri har kjørt. De første svingene opp lia er en bred og oversiktlig grusvei, men oppe på Hanestadkjølen og forbi Harrsjøen kjørte jeg på kullsvart nylagt asfalt. Måtte ha en stopp ved Utsikten – på utsiktsplassen i hårnålsvingen som markerer starten på nedkjøring til Rendalen og byr på fin utsikt både sør- og nordover i Rendalen.

Fra Utsikten har du god utsikt til Rendalen, og bautaen fra 1879 avslører at dette er en gammel ferdselsåre.

Jeg kom inn på riksvei 30 i Øvre Rendal og fortsatte nordover til Elvål. Ettersom jeg var godt i gang med utforsking av nye veier, tok jeg til høyre på fylkesvei 665. Den går gjennom Unset, Finnstad og Brydal og kan ta deg til Tynset om du har lyst. Veistandarden er ikke like god som på riksvei 30, men jeg mente fortsatt at jeg hadde god tid og var strålende fornøyd med veivalget.

Brydalen byr på trollsk skog, god tilgang på bær og stillhet.

Veien snor seg opp dalen mellom gårder, gjennom skoger og med moderat tempo var jeg nær naturen og hadde en koselig tur, og tok meg tid til et par stopp underveis. Veien går langs elva uten å følge den slavisk. Iden brede Brydalen skiller veien og elva lag. Speka dreier østover til Spekedalen, mens veien fortsetter nordover langs med myrområdet Storrøstfloen før det bærer til fjells. Nå viker den saftige granskogen og myrene har bare en glissen furuskog. Så bærer det ned igjen, mot Tynset.

Jeg hadde ikke noe ugjort i Tynset, så jeg tok til høyre på fylkesvei 681, enda en vei jeg ikke har kjørt før, og fulgte Glomma opp til Tolga. Her blir fylkesvei 681 til riksvei 26 og drar sørover retning Engerdal – men det er en annen tur.

Jeg fortsatte riksvei 30 til Røros hvor det var tid for tanking og ei pølse. Det var nå jeg begynte å ane at jeg var mer enn bare litt på etterskudd tidsmessig. Men jeg hadde ikke noe valg. Korteste vei, via Støren, var uaktuelt. Det er turen over fjellet til Stuggudalen, med den fantastiske utsikten fra Skordalsvollan og etter hvert til Sylan rett imot, som er dagens høydepunkt. Den opplevelsen hadde jeg absolutt ikke tenkt å ofre bare for å komme fram en time før.

Vanligvis kjører jeg riksvei 31 mot Sverige og om Brekken, men i dag valgte jeg riksvei 30 nordover og fylkesvei 564 til Glåmos, så til høyre på 561 og deretter langs Aursunden til fylkesvei 705, før jeg var på vei nordover igjen.

Disse to dukket plutselig opp og skvatt skikkelig da de oppdaget meg.

Jeg hadde 705 for meg selv, bortsett fra et par rein som bestemte seg for å krysse veien et stykke foran meg. Jeg stanset og lot dem ta den tiden de trengte. Det ga meg muligheten til å fiske fram kameraet fra tankveska. Reinen er nysgjerrige dyr, og de to stakk ikke til skogs, slik jeg hadde ventet. De kom ruslende rolig mot meg, og bare ti meter unna bøyde de av inn i skogen og passerte meg på bare ti meters avstand mellom fjellbjørkene. Jeg har sett rein her før også, sjelden noen flokk, men to – tre dyr godt merkede tamrein er ikke uvanlig.

Veien opp til høyeste punkt ved Skordalsvollan går i myke og oversiktlig svinger. Strekningen fra krysset ved fylkesvei 561 opp til den store parkeringsplassen ved Skordalsvollan er en av mine favorittstrekninger. Sola var allerede lav da jeg parkerte på parkeringsplassen ovenfor Riasten.

Ved Skordalsvollan passerer jeg turens høyeste punkt, 920 m.o.h. og tar en pause for å nyte utsikten.

Her er jeg nå. Det er stille og kjølig. Lufta er skarp og selv om temperaturen ligger godt på plussiden, har den den litt kalde snerten som varsler at brøytestikkene snart skal gjøre nytte for seg. Det er på tide å komme seg videre. Jeg knepper jakken ekstra godt i halsen og setter på varmen i styreholkene.

På vei ned til Stuggusjøen har jeg denne fantastiske utsikten til Skarsfjella.

Sola har ikke gitt seg helt, og når jeg kommer ned i skogen spiller høstfargene opp med all sin prakt. Bakgrunnen danser sollyset over Skardsfjella og tegner mønstre i mosen etter hvert som sola finner veier gjennom skydekket. Toppene får jeg aldri sett, de ligger innhyllet i tunge og mørke skyer. Heller ikke Sylan dukker opp, de tunge skyene ligger som dotter rundt fjelltoppene mot øst. Litt skuffende, men spillet mellom lyset fra den lave sola og de tunge skyene som ligger innover fjellene er et fantastisk skue.

Ved Stuggusjøen har skogen ikledd seg høstfargene, mens hestene fortsatt kan nyte grønt gress.

Nede ved Stuggusjøen viser skogen seg i all sin høstprakt. Hestene beiter fortsatt på grønt og frodig gras, men også de aner nok at en tøff vinter ikke er alt for langt unna. Bakom skogen i vest er skyene blitt mørke. Jeg har fin kjøring på tørr vei ned til Tydal, men nå er skyene foran meg kullsvarte. På flatene ved Aune innser jeg at det er slutt på godværet. Jeg stopper og finner fram regnbukse og tankvesketrekk, og før jeg er påkledd slår regnet i bakken.

Det gjør meg ingen ting å kjøre i regn, men dette er ikke bare regn. Det kommer vindkast som skaper virvler av vann og lauv. BMWen er stødig, men nå må jeg konsentrere meg skikkelig for å stå imot vindkastene. Brått ble det nesten natta, men når regnet letter kommer også lyset tilbake. Men det er kortvarig og på E6en kjører jeg i mørke.

Planen om å komme fram før det ble mørkt holdt ikke, men selv om jeg gikk glipp av utsikten over vakre Inn-Trøndelag denne gangen, hadde jeg en storslått tur.


NB! Google Maps kan endre en rute hvis den inkluderer en vei som er stengt (for eksempel vinterstengt) på det tidspunkt du ser på ruten.