Olje, bensin, luft i dekkene – alt er sjekket og det er klart for årets første tur. Så gikk den ene godværsdagen etter den andre på grunn av andre gjøremål og en gjenstridig forkjølelse. Men så, lørdag ble det tur.
Jeg trillet ut fra gårdsplassen i tolvtiden. Temperaturen var akkurat passe, og jeg la kursen vestover. Hadde egentlig ikke noe konkret mål, skulle jeg ta runden rundt Hurum, så Sande og bygge på litt etter innfallsmetoden – eller skal jeg bare kjøre rett til Sande og finne på noe med det som utgangspunkt?
Det ble siste alternativ. Jeg svingte a E18 ved Bergseng krysset. Hadde aldri vært innom Klevjerhagen, trillet dit, så videre via Galleberg til Sande. Nå har jeg vært der – kommer sikkert aldri til å to omveien igjen. Men en kan jo aldri vite, plutselig dukker det opp noe interessant som for eksempel at det er 40 km/t grense gjennom Klevjerhagen, men gårdstunet du passerer på vei til Galleberg tillater 60 km/t, men hadde fortjent en 30-sone. Norske fartsgrenser altså!
Jeg triller gjennom Sande og nyter svingene over Hanekleiva. Kjøreformen er overraskende bra. Det føles som om jeg akkurat kom fra høstens alpetur og hadde hatt en ukes pause. Hondaen er jo så lettkjørt og tar svingen helt nydelig. Jeg pusher ikke grenser. Tenker jeg har godt av en dag i moderat tempo og mye svinger. Over Hanekleiva svinger jeg til venstre retning Hillestad – har aldri kjørt her før heller. Hadde en fin tur i ukjente omgivelser, uten at det ga noe kikk, kan nok finne på å kjøre her en annen gang, men mest sannsynlig ikke.
Ved Hillestad legger jeg kursen mot Hvittingfoss. Har omsider klekket uten et mål. I fjor kjørte jeg på østsiden av elva fra Brufoss til Hvittingfoss, og fikk for første gang et glimt av fossen i Hvittingfoss – og jeg tenker at det ikke er så mange av de som har kjørt gjennom Hvittingfoss som har sett den. Den ligger liksom litt gjemt når en kommer hovedveien. Og den troner ikke akkurat når du ser den fra vestsiden av elva heller, men så har jeg sett den.
I fjor var denne veien full av sand etter vinteren, nå er den fri for grus og jeg har en kjempefin tur ned til Brufoss. Stopper for et par bilder, og kommer blant annet over grensemerket mellom Jarlsberg og Larviksbergs Amt og Buskeruds Amt. Slike merker passerer en som regel uten å legge merke til dem, men som står der som merker fra en forgangen tid. Her dukker også de første hestehovene opp i veikanten og farger den gult.
Idet jeg triller ut fra Brufoss og er på nippet til å svinge venstre og ta raskeste vei ned mot Svarstad ombestemmer jeg meg. Skiltet med Hvarnes frister, har ikke vært der heller og østsideveien langs Numedalslågen frister. Det starter veldig lovende og her er det ingen tvil om at laksefiske er en viktig geskjeft. Jeg blir fristet av de flotte rasteplassene og svinger over Hukstrøm brua og opp til butikken for en liten lunsjhandel.
Så bærer det videre sørover. Veien forlater nå elva, og byr på bakker og svinger i massevis. Den ligger mange steder ganske høyt i terrenget med god utsikt over dalen. Uten autovern og en skråning som starter i asfaltkanten kjenner jeg at blir litt usikker på posisjoneringen i enkelte av venstresvingene – det er liksom ingenting på høyresiden. Må ta meg litt sammen, har da kjørt steder med større fallhøyde enn dette.
De fristende rasteplassene ble borte etter Hukstrøm brua, Men så kommer jeg ned til elva igjen og finner et fint sted for en pause helt nede ved elvebredden. Nedkjøringen er stengt med en nesten usynlig kjetting, så jeg parkere på motsatt side og spaserte ned til rasteplassen. Sola varmer, og elva flyter diger forbi og jeg nyter lunsjen. For en vei jeg har kjørt siden Brufoss! Dette er ikke en vei skapt for fart, men så underholdende og i et flott landskap. Våren har ikke kommet overvettes langt på denne siden av elva enda, og selv om det enkelte steder er et lite grønnskjær i omgivelsen, er det gråbrunt som dominerer. Jeg må hit igjen det grønne har overtatt.
Da jeg starter, legger jeg inn hjemadressen på GPS’en. Har lovt å være hjemme før seks, så jeg tenker at når GPS’en viser ankomst rundt fem er det på tide å vende kursen hjemover. Jeg fortsetter ned til Hvarnes. Veien fortsetter å glede. I Hvarnes kommer jeg inn på vei 306 og svinger til venstre retning Høyjord. Like etter krysset står det et skilt om at veien er smal, svinget og bratt – akkurat etter mitt ønske.
Det starter lovende. Her er det så smalt at en helst ikke skal møte en personbil, og jeg kjører inn i turens bratteste bakker. En ufattelig underholdende vei, men ikke bygd for fart. Det går så sakte at jeg rekker å legge merke til blåveisene som står i veikanten, og senere dukker det også opp en liten eng med hvitveis. Veien fortsetter å imponere – jeg har gjort et par joker veivalg, men du verden – fra Brufoss har jeg kjørt på kanonveier!
Ved Heimdal kommer jeg ut på vei 312 og legger kursen nordover. Etter så mange mil på knoteveier i moderat fart er det godt å kunne strekke ut litt. Dette er en fin vei for transport og det går radig nordover. Etter at jeg kjørte av E18 tidligere i dag har jeg ikke merket stort til vinden. På de mindre veiene har tempoet vært lavt, og jeg har kjørt i områder hvor vinden ikke har fått så godt tak. Nå derimot får jeg noen kastevinder som virkelig røsker i kroppen. Det er fortsatt varmt og fint. Hanekleiva går radigere nå når jeg vet at veien er fri for grus.
Jeg er hjemme i god tid før seks og ser tilbake på en av de beste sesongåpningene jeg noen gang har hatt. Å kjøre på måfå og havne på de små og krokete veiene var et godt valg for meg. At jeg dessuten fant veier jeg bare må kjøre flere ganger er også godt å ta med seg. Og så kjørte jeg noen veier jeg kan huke av som DONE!
