De fleste har vel kjørt forbi et skilt som har pirret nysgjerrigheten. Gjennom mange år har jeg kjørt forbi starten på veien over Slettefjell når jeg har kjørt «bakveien» langs Vangsmjøsa. Denne lørdagen skal jeg endelig få kjørt den, men jeg gjør selvsagt turen litt lengre enn strengt tatt nødvendig. Det blir 53 mil for å oppleve 15 km grusvei – men det er det verdt!
De fleste gangene har kjørt forbi starten på veien over slettefjell har den vært vinterstengt, så jeg har stort sett hatt en god unnskyldning for at jeg ikke har fått kjørt over her tidligere. Men nå må den til pers. Jeg har venner som sykler over her hver sommer, de sykler fra hytta på Filefjell, over Slettefjell til Beito, opp til Beitostølen og tråkker videre over til Bygdin for å rekke båten til Eidsbugarden før siste etappe tilbake til hytta på Filefjell.
Det ble ingen sykkeltur over Slettefjell for min del denne sommeren, men nå skal jeg bli kjent med veien over Slettefjell på to hjul likevel. Raskeste vei er jo E16 via Fagernes – men det finnes mer spennende alternativ. Jeg trenger ikke se på kartet. Etter å ha pakket kamera og tanket legger jeg kursen nordover på riksvei 4.
Jeg svinger av ved Roa og kjører retning Jevnaker. Jeg har tenkt å ta vei 240 langs Randsfjorden opp til Brandbu. Det blir ikke slik – det skyldtes en sløvhet fra min side, men med god hjelp av Statens Vegvesens skiltdivisjon – Dette er første gang jeg kjører over her etter at den nye E16 traseen mellom Roa og Hønefoss åpnet og der jeg ser etter et skilt til for eksempel Brandbu, Sløvika eller vei 240. Nei da, de har skiltet til vei 241 og Olum og Storetjern. Kjempesmart hvis de ønsker mer trafikk gjennom Jevnaker. Bortsett fra at jeg må legge til ekstra reisetid, er omveien fin den. Utsikten er storslagen og for den som ikke har kjørt den før kan den anbefales.
Etter den uventede omkjøringen kommer jeg meg etter hvert inn på vei 240 og nyter svingene i retning Brandbu. Det er en stund siden jeg kjørte her, men svingene sitter og dette er svinger BMW’en er skapt for. Dette er fin kjøring og det er jo så vakkert her.
Jeg har bestemt meg for å kjøre veien via Aschimlandet og komme ut på vei 34 ved Røykenvika, men jeg sitter i andre tanker og plutselig er jeg i bakkene på vei ned til Brandbu og går glipp av den trivelige veien langs Aschimlandet, det er kanskje like greit den tar litt lengre tid. Nå passerer jeg Røykenvika på vei 34 og her er det masse aktivitet. Det er lite trafikk i min retning og jeg kjører stort sett alene nordover langs Randsfjorden. I dag minner dette meg litt turer jeg har hatt ved Beitstadfjorden og Trondheimsfjorden ved fjære sjø – med den forskjellen at her er det ikke fjære sjø, bare uvanlig lav vannstand. Vakkert er det likevel og jeg har underholdende kjøring.
Ved Dokka tar jeg en liten svipptur innom sentrum, uten noe ærend. Mens jeg kjører videre grubler jeg på om jeg skal legge turen over Tonsåsen eller den lille lengre veien om Etnedal og Steinsetbygda. Når skiltet til Etnedal dukker opp har jeg egentlig ikke grublet ferdig, men velger jeg å holde høyre. Det er en stund siden jeg har kjørt gjennom Etnedal, men jeg minnes dette som en veldig fin tur med variert kjøring og natur. Første stopp blir ved Lunde bru. Det er laget ny vei her og jeg svinger av inn på gamleveien over brua og deretter til venstre ned til den rommelige parkeringen og rasteplassen på vestsiden av elva. Jeg nyter utsikten og en lett lunsj akkompagnert av duren fra fossen. Jeg tar noen bilder før jeg kusker videre.
Ved Bruflat har jeg mulighet til å ombestemme meg og legge ruta over Tonsåsen, men veien er fin og jeg velger å stevne videre opp Etnedal. Det angrer jeg litt på etter hvert. BMW’en er en grepa sykkel når veiforholdene blir tøffe, men her må selv den melde pass og nå angrer jeg på at jeg ikke kjørte opp til Tonsåsen ved Bruflat. Naturen og omgivelsene er vakre og varierende og Steinsetfjorden viser seg fra sin beste side, og i etterkant er det nok de minnene som sitter best. Ruta videre byr på flott natur og utsikt. Turen over fjellet fra Steinset går kvikt og ved krysset ved Ranheim, fortsetter jeg på vei 204. Nå får jeg fantastisk utsikt over Fagernes og Strondafjorden mens jeg holder høyden i retning Skrautvål og kommer inn på vei i retning Beitostølen ved Rogne. Jeg kunne kjørt direkte til Beito, men tenker jeg vil en tur oppom Beitostølen, bare for å se på livet. Deretter triller jeg bakkene ned til Beito før jeg begynner på målet for turen – etappen mellom Beito og Heensåsen over Slettefjell.
Nede ved Beito er det skiltet til Skredbergo og Slettefjellvegen, så første del av navigeringen er i alle fall enkel. Jeg har ikke kjørt her tidligere så her er alt nytt for meg. Det er ikke bare flatt innover dalen, her går det litt opp og ned og jeg tenker at syklistvennene har ikke bare nedoverbakker mellom Slettefjell og Beito. Inne ved Lykkja er det slutt på asfalten, men grusveien er førsteklasses. En knapp kilometer senere kommer jeg til veibommen og etter den begynner det å stige så smått.
Grusveien blir litt mer varierende og det er en del løs grus utenfor og mellom hjulsporene, men kjøringen er enkel og med tre unntak har jeg veien alene. Det er vakkert og i svingen like etter demningen ved Fleinsendin tar jeg en liten pause og nyter utsikten innover fjellet. Det går en vei langs Fleinsendin, Olevegen, den er også kjørbar og kan være et mål for en senere tur. Nå holder jeg til venstre og fortsetter opp Slettefjell. I bakkene opp mot toppen ser jeg i speilene og må bare stoppe. Utsikten bakover er fantastisk, og langt mer spektakulær enn utsikten mot toppen.
Toppen er flat. Jeg er nå på nesten 1300 meters høyde og utsikten er flott i alle retninger. Jeg tar bare en rask stopp før jeg triller ned mot Vangsmjøsa og får en kjempefin utsikt foran meg. Jeg tar en rask stopp i bakkene og tar noen bilder, og blir straks omringet av en liten saueflokk og en stund er jeg bekymret for om de skulle dulte til sykkelen. Men de tuslet rolig videre og jeg triller ned den lange nedstigningen uten problemer.
I Ryfoss tar jeg en liten pause og gir BMW’en litt billig bensin og mens jeg tar en grillpølse, så er vi begge klare for hjemturen. Trafikken glir smidig, og turen hjem er en god transportetappe. Jeg tenker på de flotte utsiktene jeg hadde på begge sider av Slettefjell, der var det ikke utsikten på toppen som gjorde størst inntrykk, de flotteste bildene jeg har på netthinnen er fra opp- og nedkjøringen. Denne veien må kjøres begge veier – jeg må tilbake en gang.