Vi har veier som bare ligger der og venter på oss motorsyklister. Langs Randsfjorden finner vi noen av dem. En passe rundtur på andre pinsedag tenkte jeg og trosset den kalde vinden. Det ble kaldere enn jeg hadde ventet – men du verden for noen veier jeg hadde å boltre meg på og nesten hele veien var jeg omgitt av en fantastisk blomsterprakt. Og trafikken? Den var andre steder!
Jeg har lært nå; nøkkelen til raskt og komme til den underholdende kjøringen langs Randsfjorden til Brandbu ligger i å komme seg av E16 ved Olum. Skiltet sier 241 Olum og Storetjern. Jeg nyter svingene og triller ned bakkene og forbi Jevnaker kirke. Så dukker skiltet 240 Brandbu opp og jeg tar til høyre og gjennom jernbaneundergangen. Jeg må ha minst en tur her hvert år og kan ikke huske første gangen jeg nøt svingene nordover på østsiden av Randsfjorden, det må ha vært tidlig på åttitallet på GS 400. Så vidt jeg husker har dette alltid vært en underholdene vei og med forutsigbar kvalitet.
Fylkesvei 240 er det offisielle navnet på veistrekningen, eller linna som det heter lokalt eller helt korrekt Fjordlinna. Linna betyr linje eller veistrekning, men kan også brukes om en jernbanelinje/jernbanestrekning. Akkurat nå er jeg i et område med mange linna og de dukker opp på GPS med ujevne mellomrom.
Fjordlinna er min favoritt linna og går fra Fv 240 til Tingelstad hvor Jorstadlinna kommer innpå og Fv 240 går fra å hete Fjordlinna til å hete Grinakerlinna. Liker du svinger er Fjordlinna en fantastisk vei, men er du ikke kjent bør det nevnes at enkelte av høyresvingene knipper litt midtveis, så ikke legg ambisjonsnivået for høyt første gang du kjører her. Jeg kjenner at det er tidlig på sesongen. Jeg har flere ganger tatt meg i å ville blinke til høyre med høyre tommel, og i svingene savner jeg fortsatt den solide stabiliteten fra RS’en. Hondaen er litt mer nervøs, men det handler mest om å bli vant med den – jeg hadde jo noen fantastiske turer på tampen av sesongen i fjor.
Jeg har tenkt meg Randsfjorden rundt i dag. Hadde behov for en skikkelig motorsykkeltur. Jeg fryser allerede. Sola glimrer med sitt fravær og vinden en kald. Og jakken ligger i bagasjen. Den kjølige lufta til tross – det er vår og både på bakken og på trærne blomstrer det. Ikke fruktblomstring, men hegg og syrin, flott likevel.
Ved Hov dreier veien østover og opp åsen og jeg kjører over på Grinakerlinna. Jeg skal over på Aschimlinna og tar til venstre til Askimlandet. Har tenkt å kjøre langs fjorden til Røykenvika. Oppe på bakketoppen går det som ser ut som hovedveien til høyre mot Røken, du kommer til Røykenvika den veien også, men jeg har tenkt meg litt lengre og triller ned mot fjorden igjen til jeg kommer til Fjordsvegen og tar til høyre. Her er det litt humpete, men hel grusvei. Den er smal og innbyr mer til kosekjøring enn fart. En passe omvei hvis du har tenkt deg videre nordover langs Randsfjorden.
I Røykenvika er det blitt aktivitet med museum og restaurantene Lokstallen og D/S Oscar II sommerrestaurant. Kanskje en passe stopp før en legger ut på Røykenviklinna, unnskyld Fv 34. Det er flott svingkjøring videre, og nå danser vi gjennom svingene. Leike etter den lange venstresvingen hvor jeg kjører over Gullerudelva forlater jeg Røykenlinna og kjører over på Hornslinna. Merker ingen forskjell egentlig; veien er akkurat like nydelig, og svingene kommer fortsatt jevnt og innbydende – det tar liksom ikke slutt.
Ved Horn har jeg en mulighet til å korte ned på turen, men har fått igjen varmen litt nå og velger å fortsette. Veien blir litt kjedeligere etter hvert som jeg nærmer med Hov. Jeg tar en liten pause og en vaffel, og benytter anledningen til å ta på jakken jeg egentlig har savnet siden Sinsen-krysset.
Så er vi i gang igjen. Vurderer om jeg skal kjøre helt til Dokka, eller om jeg skal ta en litt kortere runde. Veien etter Fluberg bru er ikke blant de mest spennende og jeg lander på at å snu ved Fluberg bru.
I Tyskland har de Die Grüne Hölle, vi har Vestsidevegen. Vel, kanskje ikke helt, men for en vei dette er, og den kan føles som å kjøre i et grønt helvete hvis du ikke liker svinger. Men blant de som liker utfordrende svinger er dette ikke langt unna Nordsløyfa Nürburgring. Men det er noen vesentlige forskjeller, her er det fartsgrenser som skal hoverholdes, i stedet for kerbs og avkjøringssoner står autovernet helt i asfaltkanten og det er kort vei både til gjeredestolper og trær og ikke minst – trafikken går i begge retninger! Svingene, noen av dem åpne og oversiktlige, andre krevende og overraskende krappe og kobinert med bakktopper gjør Vestsidevegen til en nytelse for oss på to hjul. For et stykke vei jeg har foran meg!
Mesteparten av Vestsidevegen ligger nå i skyggen, men samma det! Her er det som om svingene og bakketoppene kommer strømmende imot meg, jeg må bare holde igjen litt – må finne flyten og rytmen. Blir jeg for ivrig blir moroa borte. En trenger ikke utfordre fartsgrensa for å ha underholdende kjøring er. I det ene øyeblikket henger trærne helt inntil veien på begge sider, i neste øyeblikk åpner landskapet seg med flott utsikt mot øst over Randsfjorden og bygdene på østsiden hvor jeg nettopp kom fra. Dette er et vakkert stykke Norge og med ei helt makalaus asfaltstripe. Slike lages ikke lenger.
Det blir ingen stopp for vaffel nummer to ved Bjoneroa, nå er strake veien hjem. 14-literstanken har til nå gitt meg totalt 35 mil siden forrige tanking, og det røde varsellyset som avslører at det er ca. 3 liter igjen har ennå ikke begynt å lyse. Jeg er spent på når det skjer. Idet jeg passerer ferjeleie sør for Bjoneroa er den nye elektriske ferja i ferd med å fylles. Men jeg er på riktig side nå og fortsetter sørover til Jevnaker. Først i Jevnaker lyser det opp et varsel om at NC’en vil ha påfyll av drivstoff. Jeg tanker i Roa. BMW’en ga med sin 23-liters tank rikelig rekkevidde, og jeg har vært skeptisk til om kanskje 14-liters tank ville bli litt stressende – uten grunn. Har drøyt 38 mil på tripptelleren og nesten 3 liter igjen på tanken, 40 mil mellom hvert bensinstasjonsbesøk føles greit.
Dagens Randsfjorden rundt i kortversjon er ca. 29 mil fra Oslo. Men regner du Jevnaker Vang-krysset)som start og mål er runden via Fluberg Bru ca. 150 km, kjører en opp til Dokka blir den på 177 km og gjør du vendereis ved Horn og tar ferja over til Bjoneroa er turen, inkludert et vaffelstopp i Bjoneroa, 92 km – men da går en glipp av mye moro. Fluberg bru anbefales som runding. Fjordlinna, Aschimlinna, Fjordsvegen, Røykenviklinna, Hornslinna og Vestsidevegen anbefales. Kjør vakkert 😊