Høsten viser seg fra sin beste side. I morgen er det oktober og sesongens siste motorsykkeltur nærmer seg raskt. Allerede i dag tenker jeg – de neste helgene er opptatt – så da er det bare å sale opp for en liten omvei.
Klokka ti er jeg i Kongsberg. Kjøreforholdene er fine, men det er litt kjølig og sola har jeg ikke sett så langt. Men jeg har trua – meteorologene og Yr kan ikke ta feil – eller? Jeg tar en pause ved Bergverksmuseet og der kommer sola og gnager seg gjennom tåkeskyene. Og før jeg er på sykkelen er det bare spredte godværsskyer under en blå himmel, og sola varmer på ryggen.
Planen er å kjøre Numedal til Borgegrendkrysset, like sør for Rødberg, og kjøre over til Eggedal. Jeg har kjørt deler av strekningen fra denne siden tidligere, men aldri hele strekningen. Og på forsommeren hadde jeg en fin tur motsatt vei på R 1100 RS’en. Nå er det på tide å se veien fra en ny vinkel.
Som vanlig blir det endring av planen ganske kjapt. Jeg har jo god tid, i alle fall tror jeg det og utnytter troen til fulle. Jeg kan bare ikke motstå fristelsen når skiltet til Rjukan og Bolkesjø dukker opp – jeg sier takk for meg til Rv. 40 og velger vei 37. Carpe diem!
Jeg har veien for meg selv. En fredag formiddag er som regel en garanti for lite trafikk. Ved rasteplassen i svingen før Bolkesjø tar jeg en nødvendig pause og noe å bite imens jeg nyter utsikten. Gaustatoppen har allerede tatt vinterkåpa på. Det er egentlig lite som minner om vinteren som kommer der jeg står. Sola varmer skikkelig godt allerede, og det er bare å lette på antrekket.
Veien videre er stedvis humpete, jeg holder meg på rett side av fartsgrensa og Hondaen håndterer det som blir kastet mot den uten problem. Men samme flyt over humpene som RS’en må jeg bare akseptere at jeg ikke får igjen i denne innpakningen. Men du verden, NC’en stortrives i svingene. Jeg passerer Ormemyrkrysset og vei 37. Nå er det gamleveien, vei 364, jeg skal utfordre. Jeg nyter svingene langs Sønstevatn, Ertstjønn og Tjågevatn.
Den gang jeg skrev for NMK-bladet Motorsport og kjørte noen forsiktig motorsykkeltester var en tur til Rjukan en vanlig ettermiddagstur. Riktignok med litt sen hjemkomst, men likevel, Veien mellom Kongsberg og Rjukan var virkelig noe å trakte etter den gang. Strøken asfalt og nydelige svinger, og nesten ikke trafikk. Det kunne ikke bli bedre.
Men det var på starten av 80-tallet, i dag er ikke veien lite strøken, nyveien har avlastet gammelveien. Det bærer dekket preg av, men svingene – de er fortsatt der! Jeg har kjørt nok over her til at jeg husker dem, og hvor de verste humpene er.
Jeg tar en pause ved Mæle bru og nyter utsikten ut over et blankt Sandvatn. Jeg blir ydmyk – tenke seg til å få oppleve dette – gleden i kjøringen, opplevelsen av farten. Stillhetene når jeg stopper og en liten stund er alene i verden. Det eneste jeg hører er bankingen i tinningen og den svake susen fra Mælåa som renner under en nesten 130 år gammel steinbru. Det varer som regel ikke lenge om gangen, stillheten mener jeg – et vogntog dundrer forbi og jeg er tilbake igjen. En rask titt på klokka forteller meg at jeg fortsatt har mye av dagen foran meg. Jeg triller videre og storkoser meg. Temperaturen er kommet opp på et behagelig sommernivå, og verden smiler til meg.
I krysset ved Hovin fortsetter jeg rett fram i retning Hovin Brygge og Hovin Kirke. Den smale veien blir bratt ned gjennom skogen. Trærne har pyntet seg i sine fineste høstfarger og et lite øyeblikk ligger kirka innrammet av høst løv. Nede ved brygga tar jeg matpakka mens jeg sitter og dingler med beine på steinkanten. Hadde det ikke vært for høstfargene kunne dette like gjerne vært en lun augustdag.
Hondaen står naken, ingen skulle tro at jeg har pakket sko, bukse, skjorte, ekstra jakke, undertøy og toalettmappe. I tillegg har jeg med et par kameraer, matpakke og drikke. Eneste som synes er Givi tankveska, som nå er frunkveske for å bruke moderne norsk. Den rommer et par ekstra hansker, kameraer og ellers ting jeg kan ha bruke for underveis. Den fungerer perfekt, og er ikke veien når jeg skal åpne frunken og jeg slipper å tukle med nøkkelen for å låse opp noe for å få tak i for eksempel kameraet. Og i kartlomma har jeg igjen følge av «Måken» til Nils Aas.
Det er stille i Hovin og jeg kjører rolig opp bakkene igjen. Det er 200 høydemeter opp til hovedveien. I veikanten står noen kyr og koser seg i varmen og er nysgjerrig på fremmede. Fra Hovin stiger veien ganske raskt til ca. 550 meters høyde og ligger der en stund før den igjen tar et jafs og på det høyeste, ved Vatnali. En gang var det liv laga for kafé her, i dag er det bare den fantastiske utsikten i svingen igjen. Jeg nyter svingen og utsikten og har siktet meg inn på Austbygde nå.
Jeg funderer fortsatt på hvilken vei jeg skal ta videre. Veien over Imingfjell har jeg kjørt flere ganger, men aldri fra denne kanten. Veien over til Veggli er det veldig lenge siden jeg kjørte, og den gang på en utrolig enerverende rullegrus, det er i alle fall det jeg husker best fra den turen. Er ikke redd for grusen, det blir uansett litt av den sorten senere i dag – for kort var begrunnelsen jeg landet på og kjørte retning Imingfjell.
Det angrer ikke på et sekund. Jeg kjenner meg igjen, har kjørt utallige turer her, men fra denne kanten viser dalen seg fra en ny side. Tessungdalen byr seg fram i høstdrakt og kilometerne flyr. Idet jeg begynner på stigningen opp mot fjellet når jeg igjen brøytestikkeren. Det er slutt på at de går rundt med spett og setter stikker for hånd, nå er det maskin som gjør den jobben også – borrer hull, slipper en stikke nedi, neste hull og neste stikke – 6 mil om dagen greier de – hvis redskapen fungerer da.
Nå stiger veien bratt opp nordsida av dalen. Jeg er allerede på 800 meters høyde, og i løpet av de neste 5 kilometerne skal jeg opp på 1150 meters høyde og det som må være et av landets mest åpne hytteområder. Jeg har en raskt fotostopp før jeg kjører videre og tar en lengre stopp i svingen ved Mevatn. Vannstanden er nedslående lav også her, og vinden er skikkelig sur. Jeg fortsetter over demningen i nordenden av vannet og begynner på nedkjøringen til Numedal. Igjen er det humpete, men det var jeg forberedt på, selv BMW’en mislikte denne strekningen. Jeg tar det litt roligere nå og det går fint.
Det blir lunere straks jeg er nede i dalen. Sommeren lever fortsatt! Jeg passerer Rødberg og kjører ned til Borgegrend krysset og tar til venstre. Veien begynner få klatre med en gang og det går i krappe svinger opp gjennom skogen. Så kommer jeg ut i åpent terreng igjen. Utsikten er flott, men den beste er bak meg. Jeg holder meg på hovedveien. Asfalten tar ikke slutt før jeg skal svinge til høyre over Borgåe. Jeg stopper ved brua over elva fra Åmottjønna. Det er bygd opp skikkelig flomvern på nedsiden av brua for å ta kreftene ut av vannmassene før de møter Borgåe.
Jeg kjører opp til Åmottjønna og tester goretexen i støvlene før jeg gir meg i kast med siste etappe over fjellet til Eggedal og Haglebu. Grusveien er fin og lettkjørt, men støver enkelte steder, så når jeg når igjen biler må jeg enten forsøke komme meg forbi, eller ta en pause. Jeg velger det siste, et par fotopauser skulle jeg jo ha likevel. Jeg har hatt skyfri himmel stort sett i hele dag, og har det vært skyer har de vært av den lys trivelige sorten. Men når jeg tar en pause ved Skreddersetertjørn har jeg plutselig svart himmel forut. Kontrasten mellom de mørke og truende skyene og varmen i sollyset er et mektig skue. Jeg har ikke kjørt lange biten før de mørke skyene har gitt plass til blå himmel og godværsskyer igjen.
Det ble en flott avslutning på en kjempefin dag. Jeg setter meg på terrassen på hytta, og slenger opp beina med en kald drikke mens jeg venter på invasjon av smårollinger. Jeg føler jeg har grepet dagen 😊
