Det var høyst på overtid å få tatt sesongens første motorsykkeltur. Kan ikke huske at jeg noen gang har startet sesongen så seint. Det har liksom ikke villet seg slik, den første turen skal alltid være en ordentlig tur – lengre enn Ring 3, og på veier som svinger skikkelig. Nå er værmeldingen var nådeløs – tirsdag er siste dag med «sommervær» i denne omgang! Så det er bare å kaste seg rundt.
Jeg drar rett fra jobben og er forberedt på at jeg, selv klokka tre på ettermiddagen, ikke vil ha noe forsprang på køene ut av byen. Det går bedre enn fryktet. Jeg velger å ligge pent i køen og blir passert av mer drevne MC-pendlere som sniker seg fram mellom filene. Dette får sakte og benytter strekningen til Asker til balansetrening. Den kan jeg fortsette med i Drammen også, akkurat like dårlig flyt her. GPS’en viser et par røde felt i retning Hokksund, men de er borte før jeg kommer dit.
Jeg får kjøre alene fra Hokksund til Åmot. Køene er allerede glemt og jeg nyter veien og livet. Det er deilig å være på to hjul igjen og det føles så lett – veldig lett. Kanskje fordi jeg tar det pent – holder fartsgrensa etter beste evne – og nyter de grønne omgivelsene. Kan ikke huske å ha sett en så grønn 20. mai før. Og temperaturen – +20 og vel så det.
På toppen av bakkene etter avkjøringen til Skottselv leker lammene. Sauene er fortsatt på innmarksbeitene, det passer meg godt. Jeg skal nemlig en sving oppom hytta og sette opp sauegjerdet på terrassen. Det dukker nesten alltid opp noe som rettferdiggjør en motorsykkeltur 😊.
Etter Åmot blir det mulighet til å svinge litt også. Det er skikkelig deilig å kunne dra på gjennom svingene. NC’en drar svingene så smidig og stabilt, og uten behov for korrigeringer. Jeg merker at dekkene begynner å synge på siste verset. Treffer jeg langsgående asfaltskjøter, kanter eller spor logrer det litt. I svingene er det fortsatt rikelig mønster igjen. Noen lange motorveietapper har tært litt for mye på midtseksjonen – det merkes. Jeg har et sett nye dekk liggende i garasjen hjemme, en ting er å kjøre på dekk som sporer når det er tørr asfalt, på våt vei føles det ikke like betryggende. Å kjøre motorsykkel skal være moro og føles greit, så jeg bytter nok dekk litt tidligere enn strengt tatt nødvendig.
Ved standplassen til Ole Einar svinger jeg inn på vestsiden av elva, har en vei jeg skal sjekke ut – fant at muligheten jeg så etter ikke eksisterte. Fikk likevel fin kjøring og stoppet ved Kolsrud krysset for et par bilder. Det er uvanlig lite vann i elva nå.
Når jeg skal videre, vurderer jeg hovedveien eller vestsideveien. Har kjørt på vestsida et par ganger før og det er stedvis veldig humpete – men jeg tar sjansen – kanskje asfaltmaskinene har vært her. Det har den ikke! Den første halvdelen av strekningen til Prestfoss er som før, men så har det tydeligvis. Men det er godt med en avveksling og vi snakker stedvis om to helt ulike landskap sammenlignet med det en opplever fra hovedveien.
Jeg tar en liten pause og litt påfyll av næring ved Coop’en i Nedre Eggedal. Temperaturen er sommerlig og det er behageligst i skyggen. På en ettermiddag midt i uka er trafikken glissen oppover her og det er ikke mange bilene jeg har møtt. Fra Eggedal sentrum blir det endelig mulighet for å kjøre svinger. Det er ikke alle du ser utgangen på, og selv om sauene ikke har kommet på fjellbeite enda, er det absolutt tilrådelig å ta det litt rolig rundt bergnabbene. Det er fortsatt tidlig vår, og litt grus på feil sted kan være lumskt nok.
I fjor sommer kom jeg i god fart rundt en av de mer åpne svingene og ble møtt av en familie på fire samt en møtende bil. Det ble full skrubb. Jeg hadde rimelig god margin til søya som stod pal midt i min kjørebane. Hadde det vært i neste sving, som er litt krappere, er jeg ikke sikker på om det ville vært noe margin igjen når jeg stoppet. På sommeren bør en være ekstra årvåken når en kjører på vei med beitedyr – vi eier ikke veien – det er det andre som mener de gjør – og de flytter seg ikke!
Det er nok av svinger oppover her, og en må ikke pine alle. Jeg finner en fin rytme og fryder meg over NC’ens bunndrag. Den gir et herlig skyv ut av svingene. Fortsatt er det noen humper og dumper igjen etter vinterens telehiv, og det har dukket opp noen ny i forhold til i fjor. Sola står fortsatt relativt høyt, men enkelte steder kaster trærne lange skygger over veien og gjør det vanskelig å se dumpene og humpene og jeg får et par overraskelser.
Etter en snartur oppom hytta fortsetter jeg retning Bromma. Det er litt svalere luft over fjellet, men fortsatt godt og varmt. Jeg passerer Flenten og har nå stort sett utforbakke ned til Bromma. Ved Svangtjernmyra tar jeg en liten pause i solveggen ved løa. Småfisken lager ringer i vannet og det er behagelig stille. Å oppleve en så deilig sommerkveld allerede i mai skjer ikke ofte. Men jeg må videre. Litt lengre nede åpner utsikten til Hallingdalselva. Skogen har tettet et par utsiktspunkt, men det er fortsatt mulig å nyte utsikten ned til elva.
Nede på 7’ern har jeg følge med en bobil og et par vogntog, deretter er veien åpen foran meg. Riksvei 7 byr ikke på krevende kjøring, og kan føles langdryg, men ikke i kveld. Enkelte steder går Sperillen hvit, andre steder ligger den blank. Jeg kjenner vindkastene godt når de kommer rett fra siden. Skyene foran meg er mørke, det er en værskifte på gang, og et par regndråper, så kommer sola fram igjen og skaper en fantastisk kontrast mot de mørke skyene lengre framme.
Jeg parkerer hjemme halv ti. Jeg triller NC’en inn i garasjen og kjenner at det er varmere inne enn ute nå. Den kalde nordøsten er allerede merkbar på Kjelsås, men jeg fikk den turen jeg trengte for å få en god start på sesongen. Om fire uker blir det rikelig tid til både NC’en og alt annet jeg har lyst til å gjøre. Det ser jeg fram til – savner motorsykkelturene og har et par turer jeg ser veldig fram til…
