En hel dag som bare er min – endelig kan jeg få en skikkelig motorsykkeltur. Jeg har noen må-ting jeg må ta hånd om på hytta, men etter dem blir det tid til en omvei hjem. Det er lenge siden jeg har tatt meg tid til å stoppe ved Svangtjernmyra, og veien via Buvann til Sokna har jeg ikke kjørt siden jeg kjørte en reportasjetur fra Sokna til Hedalen med BMW F 700 GS, Honda TransAlp 650 og Yamaha XT660.
Må-gjøre-tingen som inkluderte et tur oppom hytta var fort unnagjort og turen til hytta i strålende vær er alltid en fryd. En formiddagstur opp Sigdal og Eggedal med sola i ryggen blir aldri feil. Nå er jeg klar til hjemturen og har allerede gjort unna nesten halvparten av dagens etappe.
Jeg har fått mange mil med NC’en nå, og den har fått bekjenne farge når det gjelder utholdenhet. Drøyt 400 km på en tank er ikke dårlig når tanken bare rommer 14 liter og snittfarten lå på 75 km/t. Og komforten er det heller ikke noe å utsette på. Kantene på setet klemte litt på innsiden av lårene på de første turene, men det har også gått seg til. Jeg stortrives med NC’en, den er akkurat den sykkelen jeg trenger nå. Kjørestilen er blitt litt mer tilbakelent med årene, og det skadet ikke å få hjelp av sykkelen. Tempoet har jeg fortsatt i kroppen og NC’en er en fryd når svingene kommer tett. Den er vesentlig enklere å håndtere enn BMW’en og gjør det enklere når jeg får for meg at her skal det fotograferes eller vil stoppe bare for å nyte utsikten.
Etter å ha fikset noe småtteri på hytta og en pause i solveggen, starter jeg på turen hjemover. På vei ned mot Bromma tar jeg en pause ved Svangtjernmyra og nyter stillheten ved vannet og bekken som renner ut ved like ved løa. Noen svaler sveiper lavt over vannet og i utkanten av sivet legger småfisken igjen små ringer når den er oppe og snapper etter insekt. Dette er virkelig et nydelig sted. Det er godt vi har greid å ta vare på noen små naturreservat som dette. Kjører du alene eller i en liten gruppe anbefaler jeg en liten pause her. Men vær snill med naturen.
Herfra triller jeg raskt ned bakkene. Den enkle forbremsen er ikke er av samme kaliber som på RS’en, men bittet er litt mykere, men det stopper kvikt nok. Den krever mindre håndkraft og er lettere å dosere. Det går kvikt og trygt ned mot Bromma, bare avbrutt av en liten fotopause med utsikten mot Hallingdalselva og Brommafjorden. Tidligere kom denne utsikten ut av den krappe venstresvingen litt lengre oppe, men nå har granskogen stjålet den.
Nede på Rv.7 ser jeg etter muligheter for å følge venstre elvebredd nedover til Flå, men det er ikke sammenhengende vei på den siden og et bruarbeid lengre nede stoppet muligheten til å ta den første delen på venstre bredd nedover, så det ble Rv.7. Jeg følger trafikken ned til Gulsvik. Her tar jeg den første avkjøringen til venstre. Det er mange år siden jeg kjørte her sist og første gang jeg kjørte her (På grusveier – Fra Sokna til Golsfjellet), jeg tror det var i 1982 kom jeg ned her, kanskje ikke så rart at jeg ikke husker helt hvordan jeg kommer på riktig kurs. Jeg tar av en vei jeg tror kan føre meg inn på rett kurs, men innser snart at dette bærer feil av stad og spør noen karer i garasje om veien og de guider meg ned til parallellveien til Rv.7, og ber meg hold til venstre et stykke til jeg kommer til et skiltet kryss. Og ganske riktig, litt lengre bort kan jeg ta til venstre og følge skiltingen til Sørbygda, Viddalen og Buvann – lett som en plett altså.
Jeg kjører opp lia på en fin smal asfaltvei. Den ender etter hvert i en grusvei og en bom. Bomavgiften er betalt. Nå bærer det bratt oppover. Til å begynne med på en stødig og fin grusvei, men veikvaliteten endrer seg kraftig. Det har vært skogsarbeid her og det er kjørt med tung redskap og beltemaskin på veien. Det rister, og av og til er det sporete og løs grus. Kjøreforholdene er blitt krevende nok. Lengre fjæringsvei og grøvre dekk hadde vært på sin plass hvis jeg skulle holdt tempoet oppe her. Jeg tenker at det kanskje var litt i overkant høy bomavgift veikvaliteten tatt i betraktning.
Men jeg har det ikke travelt – i alle fall ikke enda. Det er ikke måte på risting, og jeg tenker at det som ikke løsner på sykkelen nå vil aldri løsne. Dette er en skikkelig shakedown for NC’en. Kjørestilen blir avdempet og forsiktig. Jeg har jo ingen garanti for at jeg har veien alene og her er det stedvis så dårlig vei at jeg bruker hele veibredden for å finne et stødig underlag. Jeg møter ingen.
Men dette varer ikke evig og brått er jeg tilbake på en god og stødig vei og kan skru opp tempoet igjen. Det er lite trafikk og den første bilen møter jeg på et gunstig sted, men tar det pent i de uoversiktlige partiene og svingene med årlig sikt. Neste bil passerer mens jeg er parkert ved Øvstevassetran. Jeg tar en liten pause her. Nyter utsikten sørover Øvstevatnet og varmen fra sola. De gamle og solsvidde seterbygningene glir fint inn i omgivelsene. Det er noe eget med slike gamle setre og jeg håper det ikke gror helt igjen her også, som så mange andre steder. Jeg er langt inne i skogen nå, men her er det luftig og åpent. Jeg kjenner jeg blir glad av å være her og nyter stillheten, varmen og utsikten.
Det er ikke langt til Buvann nå. I krysset skal jeg til høyre. Det er mange år siden jeg kjørte over her nå, siste gang var på en reportasjetur sammen med Haakon Førde og Ståle Frydenlund. Vi skulle lage en reportasje på en BMW 700 GS, Honda TransAlp 650 og Yamaha XT 660, dette var i adventuresyklenes barndom. Den gang kom vi fra Sokna og holdt høyre i krysset med Viddalen og Hedalen som delmål.
Dette er et område med mye historie. Det står flere tavler langs veien med historier om tømmerdrifta og gårdene, interessant lesing som en bør ta med seg. Ved Buvassdammen tar jeg en pause, plukker litt bær og går ned til vannet. Tyttebærene er store og modne, veldig store faktisk, og det er fortsatt mye blåbær igjen. Her hadde det vært mulig å få litt matauk, men som vanlig når jeg er på tur – tiden løper fra meg og jeg haster videre. Veien er lettkjørt og det kreves ikke terrengdekk eller adventuresykkel for å takle denne veien.
Jeg passerer Frisvatnet og Frisvassdammen. Her starter Friselva. Den renner ut i Sognevatnet og fortsetter som Sogna ned til Sokna og videre til den etter noen kilometer renner ut i Tyrifjorden. Jeg har følge med elva gjennom Strømsoddbygda. Den første strekningen med asfalt er ingen fornøyelse, den er skikkelig dårlig. Men så er det fersk og svart asfalt og turen ned til Sokna går kjapt. Jeg kjører vestover, opp til rundkjøringen og tar inn til venstre retning Tranby og kommer inn på Rv.7 i svingen ved Bårnås bru. Den er sikkert ikke noe kjappere, men en fin avveksling også hvis du bare skal passere Sokna og vil slippe fartshumpene og 40-sonen Rv.7 gjennom sentrum.
Fra Bårnås er det strake veien hjem. Jeg innser at jeg har greid å bruke dagen helt og fullt og klokka er ni når jeg parkerer hjemme. 331 km ble det og omtrent 13 timer siden jeg startet hjemmefra i morges. Nok har jeg fått et herlig påfyll og er kjempefornøyd når jeg legger hjelmen på hylla. I garasjen står NC’en med nysmurt kjede og klar for neste tur.
