20 grader i mai, og vi snakker endelig om plussgrader! Det er bare å finne fram motorsykkelbunaden og komme seg ut en tur. Jeg har forberedt meg en smule, og hadde sett meg ut en passende rute med noen av mine favorittsvinger. Men innså allerede dagen i forveien at det ikke var tid til hele ruta, grillen skulle være varm i firetiden!
Jeg la ruta i GPS’en likevel og bestemte meg for å ta ting på sparket. Første del av ruta er ren transport i retning Bjørkelangen, men i stedet for å kjøre 170’en opp bakkene forbi Røytjenn i retning Setskog hadde jeg sett meg ut en ny rute som jeg ville utforske. Ved Lierfossen svingte jeg av 170’en over Lierelva med kurs mot Søndre Mangen. Veien (1465) er ikke blant de bredeste og den starter med en lang 60-sone. Men hva gjør vel det når både svingene og bakkene kommer tett. Dette er en herlig avveksling fra den relativt kjedelige 170’en fra Fetsund. Veien bølger innover og svinger gradvis i sørøstlig retning og avsluttes med åpne sletter etter å ha passert Haneborg gårdene.
I bakken før jeg svinger til venstre står det en nydelig Amazon Herregårdsvogn, hvorvidt den er kjørbar er usikkert, det virket som det var en aldri så liten redningsaksjon på gang. I kryssete like etter er det skiltet til Søndre Mangen. Igjen starter veien med en skikkelig berg- og dalbanestrekning og det er bare å nyte i bedagelig tempo – husene står stedvis tett inn på veien.
Så åpner veien seg en smule, men den svinger fortsatt og underholdningsverdien er stor. For en vei – akkurat det jeg var på leiting etter. Veien er ikke bredere enn at jeg må praktisere «hold høyre og ikke fall inn i venstresvingene for tidlig» bestemt og uten rom for slurv. Jeg hadde egentlig ikke ventet at veistandarden skulle være så god over åsen her, og storkoser meg på tørr og ren asfalt.
Etter Garsjøen blir veien rettere, før den begynner å knote seg til i nedstigningen mot Søndre Mangen. Og her dukker løsgrusen på asfalten opp, ikke mye, men nok til at jeg er veldig bevisst på hvor jeg plasserer meg inn mot svingene. Lenge før jeg er framme ser jeg det skinner blått fra Mangen. Jeg fortsetter langs Mangen, mister kontakten med vann en liten stund. Like før Øysjøen kommer jeg til det som ser ut som et gårdstun. Jeg slår av på farten – og godt er det. Idet jeg passerer hushjørnet og ser fortsettelsen av veien har jeg en nydelig S-kombinasjon forut, samt et par traktorer og annen redskap parkert på venstre side av veien. OBS! OBS! Noen ganger er et varselskilt ikke overdrevent. Selv 50 km/t kan være for fort her.
Jeg fortsetter langs Øysjøen. På fylkesgrensa står det et skilt, men det er ikke åpnet. Men du er ikke tvil om at du kjører fra Viken inn i Innlandet – asfalten slutter akkurat på grensa og veien bytte nummer fra 235 til 322. Grusveien er litt småhullete, men er fast og fin og du har ikke bruk for grussykkel for passerer fylkesgrensa. Inne i skogen passerer jeg et par større oppkomme som jeg finner best å holde god avstand til.
Så blir det en ufrivillig bråstopp. Veivalget har stort sett vært selvfølgelig så langt. Jeg har derfor ikke fullt så veldig godt med på GPS’en og i krysset ved Bolfoss blir jeg overrumplet av muligheten for et veivalg; enten å fortsette den brede veien eller ta til høyre på noe som ser ut som en smalere og litt mindre kjørt vei. Etter litt fundering velger GPS-ruta og kjører til høyre. Jeg fant senere ut at det var like langt til asfalten på begge alternativene, men jeg sparte nå 2,3 km asfaltkjøring.
Fra Bolfoss får jeg litt mer løs grus enn jeg har hatt tidligere, men det er aldri noe problem og plutselig er jeg ved hovedveien (21). Avkjøringen fra vei 21 er merket, men selv avstikkeren ser mer ut som den er gårdsveien til huset som ligger i veikrysset enn en vei som strekker seg innover i Mangenskogene. Jeg hadde hatt en kjempefin tur fra Lierfoss til vei 21, og nå er jeg på en av mine favorittveier og kan nyte desserten.
Setten neste – og det er bare å nyte svingene og 13 km nydelig asfalt. Det er godt å kunne strekke ut litt og jeg nyter svingene forbi Kroksjølungen, Tvillingtjenn og Gulltjenn. Nå er det heldigvis ingen dramatisk forskjell i veistandarden på fylkesgrensa. Ved Settenkrysset tar jeg til venstre, følger fortsatt den opprinnelige ruten min. Jeg har rolig og nydelig kjøring gjennom Setskog. Så kommer det et nydelig stykke vei igjen og jeg passerer Langebruslora og kjører langs Hallangen i fine sveipende svinger.
Det er så utrolig nydelig da. De siste dagene har jeg kjent at hele kroppen, også den delen som sitter under topplokket, har fått nytt liv. Sykkelturene hjem fra jobb har gått lettere, og den siste kalde motorsykkelturen er glemt. Det var litt skarp luft da jeg startet hjemmefra, men nå er det full sommer. Det er på tide på lette på antrekket. Jeg tar en liten pause ved Rømsjøen. Planen var å teste ut litt ulike kameraplasseringer med tanke på kanskje å lage noen videoer igjen. Det er lettere å finne kameraplasseringer på NC’en enn det var på R 1100 RS’en.
Veien langs Rømsjøen har svinger så det holder. Mens jeg sitter ved vannkanten, hører jeg en V2-motor i det fjerne. Lyden bærer godt over vannet og denne er ikke akkurat av den stille sorten. Det er ikke vanskelig å forstå at noen synes dette er for mye av det gode, og bygger ikke akkurat entusiasme for motorsykkelen blant folk flest. Men for den indre kjerne er dette gromlyd.
Jeg har fortsatt noen deilig mil igjen. Jeg kjører 21 til Jåvall. Her tar jeg til høyre og fortsetter på vei 123 til vei 125 hvor jeg holder til høyre retning som tar meg i retning Løken. Ved Skulerudsjøen er det på tide med en lite stopp igjen. Jeg flytter et kamera og starter på siste etappe hjem. Turen går via Hemnes, videre til 115 hvor jeg tar til høyre. Ved Holsjaren tar jeg vei 231 over til Momoen, herfra følger jeg 169 og 22 til Fetsund før det er ren transport hjem.