Det var blitt en måned siden siste motorsykkeltur. Jeg har vært på langtur i en BMW Z3 og har ikke hatt tid til å savne motorsykkelen. Men – vel hjemme igjen kjente jeg nå på den sitrende forventningen mens jeg gjorde meg klar til en regnværstur. Savnet har ligget der, jeg har bare ikke dyrket det, men da jeg triller Hondaen ut av garasjen kjenner jeg på draget mot tohjulsopplevelsen.
I formiddag hadde det regnet skikkelig, nå var det bare et lett yr, men det var likevel greit å stå under tak mens jeg kledde meg. Jeg fant fram Pinlock-viseret, og hanskene ble dratt under jakken. Skyene i vest er mørke og mer regn er i vente. Til å være fredag ettermiddag var det ikke trafikk ut av byen, derimot stod køen fra Sandvika inn til Lysaker! Det var først ved Lierbakkene jeg nådde igjen min kø. Jeg snek forsiktig mellom. Etter Drammen lettet været litt og det var antydning til tørr asfalt. Så kom det en byge igjen, før jeg igjen hadde tilnærmet tørr vei. Jeg følger trafikken.
På turen med BMW Z3’en ir Alpene, opplevde vi nok av uvettige forbikjøringer fra motorsyklister. Forbikjøringer rundt blinde høyresvinger, grupper av motorsyklister som presset seg inn i køen der det egentlig ikke var plass. En sier ofte om gamle folk som ikke helt av oversikten i trafikken lenger, at det ikke er deres ære at det går bra – det gjelder i enda større grad for enkelt motorsyklister – en skal ikke overlate ansvaret for eget liv til andre.
Ellers var det mye flott kjøring også, og for Sustenpass sin del var det et et veldig hyggelig gjensyn. Den triste tunellen på toppen og en våt parkeringsplass med snø i kantene var det jeg husket fra første gang. Nå er den fantastiske oppstigningen fra østsiden som sitter igjen på netthinnen.
Motorsykkelturer i alpene er fantastisk, men juli og august kan en med fordel styre unna. For det første blir det veldig ofte ubehagelig varmt, og kanskje viktigst – det er veldig mye trafikk, en kombinasjon som lett får det til å koke under hjelmen.
Det koker ikke akkurat under Shoei’n min i dag. Luften er frisk og passe kjølig. Nå har jeg kommet ut av trafikken og kjører inn i en skikkeligregnskur. For bare noen minutter siden var asfalten så godt som tørr, og jeg nøt utsikten over jordene og de lave tåkeskyene som steg opp langs dalsidene. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Theodor Kittelsen lett fant inspirasjon her. Den grå veggen foran meg var likevel ikke til å ta feil av – det skulle bli mer regn.
Regn gjør meg ingen ting så lenge jeg har det tørt og sikten er god. Og så lenge en slipper å kjøre i dusjen bak noen ser en jo bedre gjennom et godt visir, enn gjennom en bilfrontrute. De som har fulgt meg huske kanskje at jeg i fjor monterte et sett Dunlop Mutant på 750 X’en. De overlevde fjorårets høsttur til de franske alpene veldig godt og har masse mønster igjen. Nå begynner de likevel å få litt trapping og jeg kan merke en liten vipp når jeg treffer f.eks. langsgående veimerker. Men du verden så bra disse dekkene har fungert. De var et skikkelig løft på grusvei, og på regn gir de en stabilitet og trygghet originaldekkene var et godt stykke unna.
Jeg har respekt for nylagt asfalt, og det er det en del av nå. I motsetning til asfalten som ble lagt her for noen år siden, er den nye fri for de forrædersk glatte oljeflekkene. Jeg etterlater meg runde og fine spor i svingene og holder et fint tempo. Jeg har dagen og storkoser meg opp dalen mens regnet spruter og renner i raske strømmer fra visiret.
Det er alltid moro å kjøre motorsykkel i pent vær, alt er liksom litt enklere. Men noen av de beste kjøreturene har jeg hatt i regn, men da vil jeg helst slippe for mye trafikk og ha veien mer eller mindre for meg selv. I dag er jeg stort sett jeg alene på veien, det var ikke denne fredag folket skulle til fjells til tross for at det er lovt strålende vær i morgen. Jeg når igjen en og annen bil og smetter kvikt forbi for å slippe å ligge i vanntåka bak dem. Med Pinlock-visiret er ikke dugg noe problem, og så lenge jeg kan holde visiret lukket er ikke regnet noe problem.
Det største problemet oppstår når jeg stanser for å ta bilder. Jeg tar som regel av hansken på bare høyre hånd, men når den blir våt, og det blir den jo – alt annet er jo vått – er det utrolig kronglete å få på den hansken. Ellers – null stress. Og naturen den er ofte mektigere når skyene tårner seg opp, eller når sola plutselig gløtter fram bak en mørk sky. Veien følger elva som ligger blank og svart i de stille partiene, men fossene er store.
Veien er nesten tørr igjen, men foran står det en ny grå vegg. Jeg tar en «snarvei». Den er ca. 300 meter kortere og en smule mer svingete enn hovedveien. 300 meter kortere betyr at den er 10% kortere enn hovedveien, så greier jeg å holde samme snittfart som på hovedveien er den en snarvei. Det krever et jeg anstrenger meg litt, men det koster meg jeg lite – jeg er i flytsonen. I den andre enden kjører jeg inn i den grå veggen.
Så skal jeg opp på fjellet og havner bak et vogntog som sliter i bakkene. Jeg kommer raskt forbi. Jeg legger inn litt ekstra margin i svingene, og fortsetter å legge runde fine spor på den våte asfalten. Jeg kjenner disse svingene, og de er bare kos også i regnet. Uvissheten er bare om det kan være noe rundt svingen.
Det er lett å bli sittende som passasjer på vått føre, med angst for å bremse for mye, og det er lett å bli stiv og engstelig i svingene og redd for å bruke gassen. Skal dette bli bra vet jeg at jeg må være aktiv, bruke bremsene – kjenne at forhjulet sitter, kjenne at det sitter bak når jeg går på gassen ut av svingene, være «på ballen» liksom. Da gir kjøringen mening.
Da jeg parkerer og tar de siste bildene har regnet lettet. Sola titter så vidt fram og kaster noen stråler over toppen av fossen. Bak meg står sykkelen og knitrer. Jeg kjenner på dekkene – de er varme.
