Vestfold byr på mange småveier jeg fortsatt ikke har kjørt – Farrisveien var en av dem. De fleste får et glimt av Farrisvannet fra E18 ved passering av Larvik. Men vannet strekker seg drøyt 2 mil nordover og jeg tenkte det måtte være mulig å se litt mer av Farrisvannet.
Planen var å kjøre indre vei (RV40) fra Larvik, men på kartet stikker det en vei vestover like etter avkjøringen til Gjone i retning Lysebo, den e for fristende. Kanskje jeg kan få sett litt mer av Farrisvannet. Jeg starter på det som viser seg å være en berg- og dalbane-vei. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har kjørt så mye opp og ned og så mange svinger på så kort strekning. Veien er smal, så det er bare å holde godt til høyre, og jaggu møter jeg ikke et par biler også. Jeg passerer to av kjøringer retning Lysebo, men de får bli neste gang.
Da jeg nærmer meg Roppestad får jeg de første glimtene av Farrisvannet. Skogen er ganske tett så det blir bare noen glimt. Det er ikke mye jeg ser av vannet videre, ikke før jeg nærmer meg Ramsdalsbukta da jeg i vannkanten igjen og her er det faktisk mulighet for å stoppe også, de er det ikke mange av langs den smale veien.
Så stikker veien inn i landet igjen og kommer er ikke ned til vannet igjen før ved Kveldsvika. Her er det et par mulighet til å stoppe og du finner et fint sted for en pause ved den gamle brakka. Det blåser friskt i kveld, men sola varmer og jeg koser meg på gressbakken før jeg fortsetter.
Det er ikke langt opp til FV215 som tar meg til Siljan. Veistandarden blir straks bedre, og veibredden øker slik at det er mulig å møte biler uten nå måtte balansere på hvitstripa. Det er en underholdende vei dette også, med nok av utfordringer og variasjon. Og omgivelsene skifter hele tiden. Akkurat slik jeg liker det.
Da jeg nærmer meg Siljan guider GPS’en men til høyre inn på Gurholtveien som tar meg ut på FV32 ved XY Siljan, men den har dårlig veistandard og er kronglete, så jeg tenker det hadde vært like greit om jeg hadde fortsatt rett fram og kommet inn på FV32 i hårnålen ved Torsholt.
Fra Slijan er det «strake» veien hjem, via Hvittingfoss og over Hanekleiva, nydelige motorsykkelveier helt ned til E18. Jeg fikk en fin tur som inneholdt alt fra småveier til motorvei, og selv om jeg ikke så veldig mye av Farrisvannet frister Farrisveien til gjentagelse – neste gang i motsatt retning. Og på den andre siden av Farrisvannet er det andre veier som kan utforskes, blant annet Farrisvegen og Kjoseveien.