…til duften av syrin…

Jeg er så heldig å ha en fantastisk kjørevei som hyttevei, og da jeg i mai måtte på hytta og hente noe jeg hadde glemt, lå alt til rette for en kosetur på mine favorittveier. I Sigdal og Eggedal, ja hele veien fra Åmot, virket det som alle trær som kan bære blomster hadde kledd seg i finstasen og i tillegg dynket seg godt med godlukt. Det var vår, skikkelig vår.

Jeg kommer av gårde fra jobben litt tidligere enn vanlig og slipper unna den travlest rushtrafikken vestover fra Oslo, og selv om jeg får litt føling med rushet i Drammen er det for ingenting å regne sammenlignet Oslo-trafikken. Ved Haugfoss er det stengt, så tidlig på sesongen er det stort sett i helgene og på dager verdt å feire, det er åpen butikk og servering her. Nå har jeg fossen for meg selv. Snøsmeltinga sørget for god vannføring og fossen er vilter.

Trafikken har gradvis avtatt etter hvert som avstanden til Drammen har økt. Og en torsdag kveld er det ganske så stille på veiene retning Sigdal og Eggedal. Jeg finner en god rytme i kjøringen og BMW’en spiser kilometer. Telen har for lengst sluppet taket og veien har stort sett fått tilbake sin opprinnelige og tiltenkte standard, det passer meg fint, da kan jeg nyte svingene opp mot Prestfoss uten å bekymre meg for humpene som har preget veien tidligere i vår.

Jeg har egentlig ikke tenkt å ta flere pauser underveis, men heller gjøre unna besøket på hytta så raskt som mulig og heller nyte turen og ta noen stopp på vei tilbake. Men idet jeg runder svingen ved Sandsbråten og får øye på Andersnatten som speiler seg i en nesten blank Soner, må jeg bare ta en fotopause.

Jeg nærmer med Lauvlia, Theodor Kittelsens hjem, og ser for meg tegningene og maleriene hans, hvor han blant annet har brukt Andersnatten. Mellom veien og vannet er det satt opp glasstavler med tegninger med Andersnatten i bakgrunnen og viser eksempler på hvordan han hentet inspirasjon fra naturen i området. Det blir ingen stopp her i kveld, men jeg har gått runden tidligere og den er absolutt verdt et stopp.

Etter Eggedal sentrum kroker veien seg skikkelig til og med mange blinde høyresvinger. Jeg satser på det sikre og tar det pent. Etter hvert dukker Haglebunatten opp rett forut. Det er fortsatt litt igjen av vinterens snøskavl på toppen.

Jeg plukker med meg det jeg kom for å hente på hytta og setter kursen hjemover igjen. Nå har jeg sola i ryggen. I Eggedal sentrum sitter gamlekara utenfor butikken og koser seg og skravler. Jeg har veien for meg selv. Mens jeg står og tar bilder ved nordenden av Solevatnet kommer en Porsche 911 av gammel årgang forbi, også den på kosetur i finværet.

Lyset begynner å svinne og Soneren er mørk og mystisk nå. Like før Lauvlia, ved festplassen stopper jeg og ser på lammene som nettopp er sluppet ut på beite. De hopper og spretter på spinkle bein. Litt nysgjerrige, litt modige og litt skvetne kommer de bort til gjerdet. Snart skal de på fjellbeite.

Ved løa litt lengre fremme står trærne i hvit drakt og jeg må bare ha en litt stopp til for å nyte lukten av blomstene (I år er trærne borte, men løa står.). Fire kanadagjess går og skvaldrer på jordet ned mot Soneren. De reagerer ikke på passerende kjøretøy, men når noen stanser blir de skvetne og trekker seg unna.

Jeg skal ikke forstyrre og kjør til Sandsbråten og tar fram kameraet igjen. Nå er Soneren enda blanker og Andersnatten står tydelig fram mot den lyse himmelen i vest. Badesesongen har ikke kommet i gang enda, men her er det ofte et yrende liv seinere på sommeren når Soneren har fått en mer badevennlig temperatur.

Før Prestfoss blir Soneren til Kråkefjorden før den kaster seg utfor fossen og blir til Simoa. Veien følger elva nedover, som etter Prestfoss flyter stille, dyp og svart. Men det finnes noen stryk og fossefall også før elva når Haugfoss og kaster seg utfor ned mot Blaafarveverket. Jeg stopper ved fossen ved Kolsrud. Den er ikke blant de mektigeste fossefallene i landet. Men når jeg sitter helt inntil kan jeg kjenne kraften i vannet når det kastes utfor.

Neste stopp er ved Ole Einars standplass. Rasteplassen ligger fint til mellom elva og veien og ei lita brygge innbyr til kveldsdukkert eller som i kveld; til bare å sitte og dingle litt med beina mens hode og kropp får hvile. Dette er siste pause på turen hjemover og jeg nyter stillheten. Vannet er blikk stille og kullsvart siger elva forbi. Så blank er elva at det kan være vanskelig å hvilket av bildene i bildegalleriet under som er opp ned.

Alt har en ende og det har denne turen også. Da jeg kjører over Drammenselva mot korketrekkeren i Åmot, har jeg månen midt imot. Turen inn til Oslo er ren transport, men etter turen Åmot – Haglebu – Åmot tåler jeg litt transport, faktisk ganske mye. Dette ble en fortreffelig helaften.