Jeg har ventet på denne muligheten lenge, og endelig klaffer det med å kunne ta et par dager fri fra jobben samtidig som værgudene er på min side. Jeg sikter meg inn på en tur på Vestlandet og nærmere bestemt Ryfylke og Norges 12. største innsjø. Dette er første etappe av Vestlandsturen 2020.
Endelig er sommeren her, litt seint, men den kom godt og jeg har mulighet til å ta et par dager fri. Torsdag morgen er sykkelen nesten ferdigpakket – telt, sovepost og liggeundrelag er på plass og jeg plukker kjøkkenutstyret fram fra dvalen. En kjapp test av gassapparatet og de siste tingene faller på plass. Jeg kunne valgt kofferter, men går for den trofaste Cargobagen denne gangen også. Ikke så rommelig, men den har akkurat plass til tre t-skjorter, truser, sokker, shorts, langbukse og joggesko, pluss håndkle og toalettmappe- og det er fortsatt litt plass igjen. Telt, liggeunderlag og sovepose får plass på toppen. Det er lenge siden jeg har vært på telttur på motorsykkelen og jeg tar det som en selvfølge at det er fortsatt er noe som ligger igjen hjemme.
Kommer av gårde i rimelig tid, akkurat så jeg får med meg litt av rushtrafikken på Ring 3 på vei vest ut av Oslo. Har lagt opp ei rute som skal ta meg over til Vestlandet. Meteorologene har meldt om et nedbørsområde som skal bevege seg fra vest og over til Østlandet i løpet av dagen, og den opprinnelige planen om å kjøre en nordlig rute over til Vestlandet ble snudd i går kveld. Nå sikter jeg meg inn på den sørlige ruta, som egentlig skulle bli returen på lørdag.
Jeg forlater E18 før Sande og kjører gamle E18 til Sande og gleder meg til bakkene over åsen til Hof og etter hvert Hvittingfoss. En turistbuss ødelegger litt av moroa, men etter at den er passert har jeg veien alene, og kan nyte de første svingene i eget tempo. Fra Hvittingfoss tar jeg sørover til Svarstad og deretter over til Siljan og Skien.
Jeg har aldri sett Skien så vakker, og denne gangen er det jeg og ikke GPS’en som velger ruta gjennom byen. GPS’en ble montert ned tidligere denne uka og jeg har laget meg en god gammeldags navneliste de viktigste veipunktene for turen. Det var mulig å finne fram ved hjelp av papirkart før i tiden, så det må være mulig i dag også – tenkte jeg. Foreløpig er jeg på kjente veier og greier meg egentlig veldig godt uten navigasjonshjelp.
Det er allerede godt og varmt, og T-skjorte under jakka holder i massevis. Neste navn på lista mi er Drangedal og jeg er på veier som byr på fantastisk kjøring. Jeg tar en pause på rasteplassen ved Nordgardsskilen før jeg kjører videre til Drangedal og legger kursen mot Bustrak og deretter over Gautefall til Treungen. Jeg storkoser meg. Har veien stort sett for meg selv og føler at alt spiller på lag med meg i dag. Jeg er fortsatt på kjente trakter. Det blir ingen stopp i Treungen i dag, jeg har mange mil igjen før kvelden.
Ved Dølemo tar jeg rett fram i krysset og kjører til Bås hvor jeg tar av til venstre og kjører til Lauvrak og videre til jeg kommer til vei 42 ved Mykland. Her tar jeg til høyre og sikter mot Evje. Jeg er fortsatt på kjente veier, men det er lenge siden jeg kjørte dem mot vest. I fjor sommer kom jeg i motsatt retning. Landskapet åpner seg på en helt annen måte nå. Etter at jeg kjørte av E18 ved Sande har jeg hatt lite trafikk, og nå er det blitt enda lengre mellom hver gang jeg møter noen.
For en herlig følelse det er å være underveis uten noe bestemt mål og med dette været da gitt. Jeg har hatt mange fantastiske motorsykkelturer. Tidligere i sommer da regnet plasket ned og tungsinnet tok meg, tenkte jeg at de beste motorsykkelturene ligger nok bak meg – men i dag føles det ikke slik. Jeg har hatt mange fine motorsykkelturer – men jammen ser det ut som det kommer noen nye også – som denne for eksempel. Jeg runder nordenden av Mjålandsvatnet og storkoser meg med den fantastiske utsikten og den nydelige veien. Boxermotoren brummer avslappet, og blir bare litt dypere i målet når jeg går på gassen litt ut av svingene. Jeg har det ikke travelt – men er i flytsonen nå.
I Evje er det på tide å tanke og som vanlig går det bare på noen få liter. Det er sjelden jeg utnytter potensialet i 23-liters bensinreservoar gir og de drøyt 45 milene rekkevidde RS’en kan by på. Spesielt når jeg som i dag kjører litt reservert er bensinforbruket moderat, i alle fall sett i forhold til de ressursene jeg sitter på.
Fra Evje fortsetter jeg, etter en kort strekning på vei 9, på 42, og nå er jeg på nye og ukjente veier. De byr på like underholdende kjøring som de jeg kom fra. Jeg tar en liten pause på rasteplassen ved Bjørndalsvatn og beundrer noen MG’er som også har pause og er på vei til MG-treff. Jeg når igjen flere av sorten, både gamle og mer moderne, på veien videre. Vei 42 byr på underholdende og variert kjøring. Ved Lygne forsvinner en gruppe MG’er ut til venstre på vei 43 retning Lyngdal. Så var den underholdningen over og jeg har veien for meg selv igjen.
Milene flyr og plutselig dukker Sirdalsvatnet opp. Veien langs vannet er smal, og dette er vel noen av de smaleste veistrekningene jeg har kjørt i dag. I Tonstad tar jeg til høyre retning Øvre Sirdal og får følge av Sira og noen fantastiske fjell på veien opp dalen. Jeg har tenkt å ta vei 45 ved Svartevatn. Men nå begynner kroppen å lengte etter en pause og føde. Jeg kjører opp til Sinnes og finner skygge og lufting på restauranten der og legger innpå en deilig burger og kald drikke mens jeg nyter luftingen i den åpne restauranten. Det begynner nemlig å bli drøyt varmt under jakka nå, selv om jeg kjører med noen knapper oppe.
Jeg kjører tilbake til krysset ved Svartevatnet og tar til høyre på vei 45. Første gangen jeg kjørte Øvstabødalen ble jeg bokstavelig talt bergtatt av fjellene. De blankskurte fjellsidene hadde jeg ikke sett maken til noe sted. Selv om jeg opplever dalen som mest spektakulær når en kjører opp har jeg i dag en fantastisk tur ned. Ved Byrkjedal tar jeg av i retning Dirdal, så til Oltedal hvor jeg tar vei 508 over til vei 13 og Lauvik. Det er veiarbeid på 508 fra Oltedal, men jeg kommer akkurat etter at dagens arbeid er over og slapp å ta omveien litt lengre vest.
På vei ut til Lauvvik begynte jeg å fundere på hvor jeg skulle satse på å campe. Men fikk snart annet å tenke på. Det var mistenkelig stille på fergeleiet og på oppslaget ved billettluka fant jeg fort ut hvorfor – jeg var et kvarter for seint ut til dagens siste ferge. Når de slutter å kjøre ferga 18:00 på en hverdag må det være en annen vei som tar meg til over til Oanessida.
Jeg snur og kjører gjennom Hølen og stopper mens jeg tar en timeout. Et kjapt blikk på kartet i tankveska gjorde meg ikke klokere – det er omtrent like gammelt som sykkelen, så det er kanskje ikke så merkelig! Elektronikken måtte til pers og Google Maps ga meg løsningen på gåten og den heter Ryfast – en 14,4 km undersjøisk motorvei! Ikke akkurat den avslutningen på dagen jeg hadde sett for meg.
Finner jeg en trivelig campingplass på vei inn til Sandnes og E39 tar jeg den, men helst vil jeg komme over fjorden før jeg tar kvelden. Jeg holder meg på vei 13 – Ryfylkeveien – i retning E39 og får en overraskende trivelig tur. Det er idyllisk langs vannene og selv om fartsgrensa er moderat går turen fort og plutselig passerer jeg Austrått og straks etter er jeg på E39 retning Stavanger og gir meg trafikkmaskinen i vold.
Etter å ha sett innsiden av tunnelen altfor lenge er godt å bli spyttet ut ved Tuftene. Veianlegget er det ikke noe å utsette på – det var bare ikke dette jeg hadde gledet meg til som avslutning på dagen. Påkoblingen til gamleveien ved Tuftene er vakker, og det er ei lav kveldssol som følger meg mot Tau. Idet jeg brekker innover langs Bjørheimsvatnet innser jeg at jeg ikke kommer til å være kresen når det gjelder campingplass i kveld. Men det ordner seg greit. Det ser ut som det er ganske fullt ved Wathne Camping, men jeg får en fin plass og rekker å komme i orden før det blir mørkt. Det har vært en strålende dag og omveien er raskt glemt. Jeg går en liten tur opp til Tysdalsvatnet i skumringen. Sitter litt på de varme steinene høgt over vatnet og hører det rører seg i steinura – det er som om den lever når den etter en dag i solsteiken legger seg til ro i den kjølige kveldslufta. Det det er mørkt når jeg kommer tilbake til teltet. Jeg har egentlig ikke mer ugjort i dag og jeg sovner som en stein straks jeg kommer ned i soveposen.