På en lørdag i juli…

Ferien er slutt for denne gang og jeg unner meg en liten omvei på vei hjem fra hytta. RS’en føles så lett i dag, vil på tur liksom …

Haglebunatten er fortsatt innhyllet i tåkeskyer da jeg tar på hjelmen og triller utfor bakkene ned til hovedveien. Vanligvis kjører jeg via Eggedal ned Sigdal når jeg skal hjem. I dag tar jeg i stedet til høyre og legger kursen mot Bromma. Idet jeg begynner på bakkene ned mot Hallingdal får jeg en påminnelse om å ta det rolig. Det er sauer på sommerbeite i fjellet, og de kan dukke når som helst og hvor som helst og da helst rundt neste sving. De elsker den varme asfalten og later til å trives ekstra godt i de øverste svingene på veien ned mot Bromma.

Jeg har så vidt kommet i gang da jeg passerer naturreservatet Svangtjernmyra, og selv om det er fristende med en liten stopp bare for å oppleve stillheten og se småfisken vake, er det for tidlig å stoppe allerede etter 10 minutters kjøring. Litt lengre nede er utsikten over Hallingdalen og Brommafjorden like fantastisk som alltid. Jeg kjenner allerede nå at dette kommer til å bli en god dag.

Nede i Bromma tar jeg til venstre på vei 7 og kjører opp til Nesbyen hvor jeg kjører inn til sentrum og fortsetter vei 214 i retning Tunhovdfjorden og Rødberg. Rukkedalen byr på underholdende og variert kjøring, men på litt humpete vei. Jeg passerer Synstevann og Buvatn. Mens jeg hadde skikkelig medvind mellom Bromma og Nesbyen, ligger vannene så godt som blikkstille her.

I krysset ved Tunhovdfjorden tar jeg til venstre på vei 120. Fortsatt er det en og annen sau som stikker ut i veien og sørger for at jeg hele tiden er på alerten. Jeg tar en litt stopp ved Tunhovdtjønna, og mens jeg tar noen bilder kommer en nysgjerrig søye med tre lam og blir nærgående. Plutselig tar det ene lammet skikkelig rennafart og raser rundt meg for så å gjemme seg bak mora. Jeg har sett hunder få skikkelige ras, men at et lam skulle oppføre seg slik var overraskende og morsomt.

Tunhovddammen er nylig rehabilitert. På vei ned til Rødberg passerer du den gamle rørgaten til kraftverket.

Jeg har sett Tunhovdfjorden med mindre vann enn nå. Enkelte ganger når jeg har kjørt her har vannstanden vært helt på minimum. Jeg liker den best når det er litt vann, de steinete og bare breddene som kommer fram når vannstanden er lav er ikke pene. Jeg stopper ved Tunhovddammen. Demningen som er 275 meter lang og 37 meter høy ble rehabilitert i 2013-2014, og har fått en vakker steinfylling. Det er stor stein som er brukt for å dekke dammen, og den er ikke bare tippet ut, nei steinene er lagt pent i en jevn og pen helling. Damanlegget er blitt veldig fint og det er god plass til å stoppe på selve dammen og på parkeringsplassen på nordsiden. Les om det nye anlegget her.

Jeg holder meg på hovedveien i retning Rødberg. Ved Rågrend begynner veien å bikke utfor og jeg skal gjennom 9 hårnålsvinger før jeg etter hvert er nede ved Nore I kraftverket. Jeg har gjort unna nesten 300 høydemeter siden den første hårnålsvingen. Nesten nede stopper jeg og ser på utsikten ned til Rødberg og Rødbergdammen og får dessuten sett nærmere på de kraftige rørene som tidligere forsynte Nore I med vann fra Tunhovdfjorden på nært hold. I dag går vannet i tunnel i fjellet og de to rørgatene er fredet.

Uvdal gir nydelige kjøreopplevelser og på veien til Imingfjell passerer du Sønstevatndammen. 

Vel nede snor veien seg bak og langs den store kraftverkbygningen og forbi Rødberg stasjon til vei 40. Etter å ha fylt opp tanken fortsetter jeg opp dalen langs Uvdalsåa og passerer Fønnebøfjorden. Dalen videre er flat og følger elva innover.

Ved Bjørkeflåta tar jeg til venstre inn på fylkesvei 124 i retning Imingfjell og Austbygda. Veien begynner å stige straks jeg er på andre siden av dalen. De neste 6 kilometerne skal jeg 400 meter opp til Sønstevatn og Sønstevatndammen. På vei opp har jeg flott utsikt over Uvdal. Oppe ved Sønstevatn blir jeg møtt av enda et nyrenovert damanlegg. Sønstevatndammen forsyner Uvdal I som ligger inne i fjellet lengre nede i Uvdal. Det nye damanlegget er blitt vakkert og ble belønnet med Damkrona 2015 for fremragende byggekunst og landskapsutforming.

Imingfjell er snaut og åpent, og vel over får du nydelig utsikt ned Tessungdalen.

Veien går over demningen og fortsetter langs Sønstevatn for etter hvert å dreie mer sør over vidda. Høyeste punkt er på ca 1150 meter og her oppe på nakne vidda ligger det ei hyttegrend. Men før jeg kommer dit passerer jeg fylkesgrensen mellom Buskerud og Telemark og veinummeret skifter her fra 124 til 755 og det med et smell (se bilde). Ikke det at veistandarden var veldig god fra Bjørkeflåta og opp til Sønstevatn, men forskjellen i veidekke var merkbar på grense mellom de to fylkene og turen ned til Tessungdalen er litt humpete.

Tessungdalen er intim og følger elva. Her er det nydelige svaberg og badekulper.

Når jeg er ferdig med 60-sonen nede i dalen har jeg en fin kjøring på god asfalt ned mot Austbygda. Veien følger Austbygdåa og jeg tar en stopp på svaberga ved elva før jeg kjører ned til bygda.

Jeg kjøper med meg en osteburger før jeg kjører videre, nå på vei 364 i retning Kongsberg. Denne veistrekningen hører med til en av mine favoritter med masse svinger, litt humpete dekke og tidvis veldig vakker utsikt. I dag konsentrer jeg på veien og er imponert over hvor godt RS’n takler humpene, også de som kommer midt i svingene. Jeg burde stoppet og tatt bilder av den fantastiske utsikten over Tinnsjøen og senere Heivatn, Tovstjønn og Bjortjønn. Men sulten er påtrengende og nå blir det ikke stopp før ved Hovin Brygge.

Pausen ved Hovin brygge gir ro i sjela

Den lille avstikkeren ned til brygga ved Tinnsjøen er fire kilometer. Du følger skilt til Hovin Brygge og Hovin kirke. Ca 400 meter før kirken er det en grusvei til venstre over et gårdstun, følg den til den ender. Hovin Brygge var sentrum i Hovin i tiden før bygda fikk veiforbindelse. I dag er det ingen kommersiell aktivitet her. Bare fuglesangen og det jevne suset fra elva Skirva som stuper ned i sjøen litt lengre bort, bryter stillheten. Jeg storkoser meg med burgeren, stillheten og utsikten.

Etter Hovin er veien fortsatt underholdende og jeg nyter svingene. Jeg legger inn et stopp ved Mæle bru i sydenden av Sandvatn. Den vakre brua stod ferdig i juli 1896 og var i bruk fram til 1939. I dag er den brukt som en del av sykkelveien rundt Sandvatn.

Mæle bru viser hvordan bruer skal bygges og er verdt en pause.

Veien videre er fortsatt litt humpete, men svingene og naturen overskygger dette og turen via Bolkesjø til Kongsberg er unnagjort alt for fort. Jeg har ikke lyst til å avslutte turen enda og velger hovedveien gjennom Kongsberg og følger E134 mot Hokksund, og tar av til høyre på vei 286 (gammelveien) mot Darbu. I Darbu holder jeg til høyre igjen på vei 70 retning Hakavik, og kjører langs Fiskumvannet, over brua over sundet mellom Fiskumvannet og Eikeren og til vei 35. Her tar jeg til venstre til Vestfossen. Nå bestemmer meg for at turen er over og kjører til rundkjøringen ved Hokksund og følger E134 til Mjøndalen hvor jeg krysser over på nordsiden av Drammenselva og avslutter turen langs elvepromenaden i Drammen. Transporten på E18 til Oslo er akkurat det – transport.

Normalt kjører jeg hjem fra hytta på i underkant av to og en halv time, i dag ble det en akkurat passe lang sekstimers tur. Og som dagstur fra Oslo er deler av denne turen absolutt overkommelig.

Nyttige lenker:

Tunhovddammen
Nore I kraftverk
Sønstevatndammen
Uvdal I kraftverk
Mæle Bru


NB! Google Maps kan endre en rute hvis den inkluderer en vei som er stengt (for eksempel vinterstengt) på det tidspunkt du ser på ruten.

Andre turer i dette området:

Imingfjell
Tuddal og Gaustatoppen
Sigdal og Eggedal
Svangtjernmyra naturreservat