Jeg var sugen på en langtur, men det var ikke plass til det i kalenderen så jeg gikk for nest beste løsning – en lang dagstur. Jeg la opp ei rute med start fra hytta og på veier det er lenge siden jeg har kjørt – og noen helt nye – og aller helst uten motorveier. Tida strekker ikke alltid til og planer endres underveis, men det ble nok en fantastisk tur.
Jeg våkner av at sola skinner på soveromsvinduet. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at jeg er på hytta og hvorfor jeg er her. For en dag dette skal bli. Jeg er oppe i en fei. Haglebunatten ligger allerede badet i sol og selv om gradestokken bare viser et 7-tall er jeg optimist. Da jeg kom i går kveld, var det allerede mørkt og jeg fyrte opp i svartovnen og fikk tilbake varmen. De siste kilometerne hadde jeg kjørt i skikkelig pissregn, men hadde gamblet på at jeg ikke ble våt. Det ble jeg, skinnbuksa har jo stoff i skrittet, og jeg nøt ikke akkurat øyeblikket da vannet seg inn.
Nå er det historie og klærne er tørre og klar for en lang dag på motorsykkelen. Den ser ikke pen ut – et tykt lag med grusslam ligge på eksosanlegget og bakhjulet. Det er helt uaktuelt å starte en tur i så fint vær med så skitten sykkel. Etter en god frokost henter jeg fram vannslangen og gir sykkelen en vask før jeg pakker.
Litt over ni er jeg klar og triller ned til hovedveien og setter kursen mot Bromma. Jeg har ikke kjørt langt før det blir gangfart – en flokk sauer har lagt seg til midt på veien og det er bare en meter å passere på – det har tydeligvis ikke vært noen biler over her enda i dag. Ved Svang tjernet får jeg et glimt av den gamle tømmerløa i det jeg passerer bekken, absolutt et bilde verdt. Lengre nede åpner Numedalen seg med utsikt nord vestover dalen. Tåka ligger som bomullsdotter over Brommafjorden.
Jeg kjører opp til Nesbyen og opp Rukkedalen og nyter tørr asfalt og lite trafikk. Veien over her har nesten nytt dekke og oppe på fjellet er det flotte kjøreforhold. Det er fortsatt litt kjølig, jeg er jo fortsatt på 850 meter høyde. Sola gjør jobben nå og jeg har det fortsatt behagelig. Jeg kjører aktivt, og holder varmen. Som regel har jeg kjørt retning Rødberg når jeg har kommet over her, men i dag holder jeg rett fram i krysset ved Tunhovd, og kjører langs Pålsbufjorden og opp til vei 40 i Skurdalen. Det er litt varierende dekke over her, men ikke noe RS’en har problemer med å håndtere og jeg har en underholdende tur. En strekning her er skiltet som treningsstrekning for rulleskigåere, men de er ikke på trening i dag.
Ved krysset i Skurdalen tar jeg en kort fotopause før det bærer det til fjells igjen. Jeg er fortsatt på ca. 800 meters høyde, men skal over til Dagali og opp på 1063 meters høyde. Det er litt trafikk i bakkene, men BMW’en har et brukbart bunndrag og jeg kommer forbi både campingvogner og bobiler uten å ta i spesielt mye. Over Høgåsen dytter vestavinden litt i sykkelen, og hadde det ikke vært for at jeg øyeblikkelig skal trille ned til Dagali hadde jeg nok tatt på et lag til under jakka. Men det er utrolig hvor det luner straks jeg er nede i Dagali og på ca. 825 meters høyde. Men nå bærer det opp igjen og denne gangen til 1100 meters høyde. Hårnålene på vei opp skal en ikke undervurdere, de kan komme litt brått på hvis en er litt for het på gassen. Nesten oppe har jeg flott utsikt vestover til Hardangerjøkulen.
Nå bærer det til Uvdal og etter hvert til Bjørkeflåta hvor jeg tar vei 124 retning Imingfjell og Austbygde og til fjells igjen. Denne gang på litt mer rølpete og humpete vei. Oppe ved Sønstevatn blir veien bedre og jeg nyter utsikten vestover vatnet til Imingdalen og fjellene som jevnt over har topper mellom 1300 til 1450 meters høyde. Det begynte å dryppe allerede da jeg passerte demningen og nå drar det på litt mer, og da jeg passerer høyeste punkt og Småroe er veien våt. Men det tørker opp på vei ned til Tessungdalen og jeg kan nyte turen nedover langs elva. Nede ved Fjærdingen følger veien elva ganske tett og her er det fine svaberg, og er et fint sted for en pause. Men det blir ikke i dag. Regnet drar på igjen og foran meg har jeg ei skikkelig regnskur. Veien er nå skikkelig våt, men jeg ser også at dette er ganske lokalt så jeg holder ut. Regnbukse er for pyser.
Nede i Austbygde tar jeg til høyre på 364 og har ikke kjørt mer enn en kilometer før asfalten er tørr og turen langs Tinnsjøen nytes i lange drag, til jeg, der veien er på det smaleste, når igjen en aldri så liten opphopning av biler. Det løsner når jeg kommer på vei 37 og legger kursen retning Rjukan og får etter hvert Gaustatoppen midt imot. Ved Dale tar jeg til venstre og nå bærer det skikkelig til fjells. Hårnålene er rommelige og kommer ikke akkurat tett, så selv om det går raskt opp er kjøringen enkel. Veien opp er god, men straks jeg har passert avkjøringen til Gaustablikk er det slutt på slett asfalt. Og det forsetter ned til Tuddal. Gaustatoppen ligger fortsatt innhyllet i tåke når jeg passerer under. På 1275 meter høyde er det kjølig og et par regndrypp får jeg også før jeg begynner på kjøringen ned til Tuddal. Det er deilig å komme ned i lavlandet igjen og kjenne varmen krype inn under jakka. Ved Sauland er det tid for tanking før jeg fortsetter.
Nå hadde jeg tenkt en litt større omvei – rett fram i krysset ved Nutheim for så å komme ned ved Høydalsmo – men GPS’en antyder at det da at det vil bli en veldig sein kveld. Og jeg vil vel ikke at fruen skal sitte aleine på en lørdagskveld – Nei, så absolutt ikke! Dermed blir det en kortere versjon av den opprinnelige ruta allerede her. Stopper ved utsiktspunktet før Nutheim og nyter utsikten ned Flatdalen. Nå når hovedveien går gjennom fjellet er det lite trafikk på denne strekning og veien ned Flatdalen til E134 er en nytelse.
Ved Brunkeberg tar jeg vei 41 retning Kviteseid og får ikke bare ei regnskur, men blir også hengende bak saktegående trafikk i de beste svingene. Men jeg kommer etter hvert løs og har veien stort sett for meg selv og bobilene jeg kjører i kapp er såpass trege at de er lett å smette forbi. Ved Vrådal fortsetter jeg på 41 og langs Vråvatnet får jeg fantastisk kjøring. Helt til jeg kommer inn i ei regnskur igjen og den blanke og svarte asfalten virker ikke betryggende. Enten er jeg overfølsom eller så er det virkelig slik at bakhjulet reagerer på de blanke feltene. Det blir i alle fall veldig myke svinger inn til Vråliosen og inn på tørr asfalt igjen.
I Krossli-krysset tar jeg til venstre retning Fyresdal. Det er lenge siden jeg kjørte her og jeg gleder meg til både turen ned til Fyresdal og ikke minst til turen over fjellet langs Fyresvatnet. Men før jeg kommer så langt passerer jeg Berge Bru som en gang tok hovedveien over Bergsåi. I dag er den gamle steinbrua fra 1906 fredet og står der som et monument over praktfullt veibygge. Jeg får så vidt et lite glimt av brua i det jeg passerer, men jeg snur og kjører tilbake til rasteplassen ved brua og tar en liten pause. Jeg kan ikke stoppe ved alle de små perlene som jeg får et glimt av i øyekroken, da ville dagen bli ekstrem lang, men bildene ligger der godt lagret for å kunne hentes ut seinere.
Fyresdal sentrum ligger i norden av Fyresdal sentrum kommer jeg til Fyresvatnet og veien videre sørover går på østsiden av vatnet og er neste 400 meter over vatnet på det høyeste. Det er litt humpete kjøring og veien som ble åpnet så sent som i 1950 er smal og det kan være lurt å holde igjen litt i svingene – det kan bli trangt enkelte steder. De bratte fjellsidene er et fantastisk skue og ved rasteplassene på de høyeste punktene er fantastisk. Sist jeg kjørte her var det ikke rasvern ved rasteplassen ved Svåune, det ga et helt annet inntrykk. De kraftige rasgjerdene på oversiden av veien tar bort noe av opplevelsen, men det er ikke vanskelig å forstå at de kommer godt med vinterstid, og utsikten over vannet er jo like imponerende som den har vært.
Når du etter hvert kommer ned til vannet igjen og passerer Kilegrend endrer omgivelsene helt karakter og fjellsidene langs Fyresvatnet virker fjerne når jeg kjører langs blanke svarte vann og over broene ved Kleivtjønn og har vakre Kiland mitt imot. Jeg kjører langs vannet igjen og ser en fin plass på en odde like ved veien. Jeg finner avstikkeren gjennom skogen og kjører kjerreveien ut tid. Dette er en fin rasteplass på en stille dag, men akkurat i dag blåser det skikkelig akkurat her og det er overraskende hvordan vindforholdene kan endre seg bare på noen hundre meter, da jeg kom ned til vannet i den andre enden var det helt flatt vann og vindstille.
Jeg må videre og kommer ut på vei 41 ved Tjønnefoss og kjører ned til Åmli hvor jeg vet at de har gode bakevarer. Men jeg lar meg ikke friste i dag og kjører videre og havner bak tre amerikanske veteranpickuper. Jeg tar inn på vei 415 retning Tvedestrand og kjører mer eller mindre langs Nidelva til jeg kjører over brua ved Simonstad og tar så av til venstre på vei 92 skiltet til Ufsvatn. Dette er en skikkelig smal vei og krever at jeg er oppmerksom – det kan jo komme noen imot. En fin og idyllisk vei som starter med asfalt, men som etter hvert blir grusvei. Etter ca. 4 km kommer jeg til et veidele hvor hovedveien brekker til høyre. Jeg tar til venstre og følger skilt til Kilsloftet. Veien blir enda smalere og i starten også dårligere, men over den første bakketoppen er veistandarden igjen i orden og jeg triller rolig og nyter turen mens jeg tidvis har utsikt mot Vestfjorden.
Da jeg kommer til neste veikryss, er jeg på vei 91 og tar til venstre igjen og kan nyte asfalt under hjulene en stund før jeg igjen får et stykke grusvei langs Bjørvann og Vegår vannet til jeg får asfalt igjen ved Vegårtun Leirsted. Det er nå jeg får noen kilometer ekstra kjøring. Veien ned retning Vegårdsheis byr på flott kjøring og jeg overser krysset hvor jeg skal ta Presteveien eller vei 94 retning Gjerstad, men etter en liten omvei er jeg på sporet igjen. Det som starter som en asfaltvei blir ganske raskt grusvei som et stykke følger jernbanelinja før den svinger av og velger sin egen og mer svingete trasé. Etter hvert kommer jeg til et kryss hvor hovedveien brekker til høyre og er skiltet til vei 417, mens veien til Gjerstad fortsetter rett fra. Målet mitt nå er Sunde Bru og nede på 417 tar jeg til venstre og får enda 10 km underholdende kjøring før jeg tar E18 hjem.
Jeg hadde egentlig tenkt å ta av og kjøre om Sannidal, vei 256 til vei 38 til vei 356 og Skien, Siljan, Hvittingfoss og Sande og så E18. Men som tidligere nevnt tror jeg ikke det er lurt at fruen sitter alene hele lørdagskvelden, så det ble E18 hjem og det gikk som en føyk med lite trafikk og grei flyt. 730 km på en dag er kanskje litt i overkant, men akkurat det jeg trengte. 😊
