Omveier

Etter den fantastisk dagen i går er det med spenning jeg starter på en ny dag. Jeg har ikke for vane å ta korteste vei hjem, slik ble det heller ikke i dag. Det er for mange svinger som skal kjøres til det. Dette er dag tre av Vestlandsturen 2020.

Det ble ei stille natt, og jeg våknet opp til morgendugg i gresset og en sol som jobbet seg opp over åsen i øst for etter hvert å ta seg ned til teltplassen min. En deilig start på dagen dette. Jeg tar frem «kjøkkenet» og koker en rikelig porsjon havregrøt som jeg pynter med kanel og sukker. En enkel og god frokost. Matstellet på en tur som dette gjør jeg så enkelt som mulig. Det innebærer grøt til frokost, det krever bare et kokeapparat, en kjele, en skje og tallerken samt råvarene, som jeg lett får plass til i kjelen. Lunsjen tar jeg langs veien, det finnes som regel et bakeri, eller som i går da jeg jeg fikk en deilig lunsj ved Joker i Erfjord. Middagen blir enten på et gatekjøkken eller en kafé underveis, og til kvelds – rester fra lunsjen.

Morgenstund i solen er bonus når en camper.
« av 6 »

Målet er å bli flinkere til å avslutte dagen litt tidligere slik at det blir litt kveld og dagslys igjen etter at teltet er satt opp. Men der må jeg bare innrømme at jeg har litt læring igjen. Jeg har alltid kjørt enten langt eller lenge – litt avhengig av hvor raske veiene er og hvor mange fotostopp det blir underveis.
Gårsdagens etappe var ikke blant de lengste, men stoppene tatt i betraktning er drøyt 40 mil mer enn jeg hadde ventet. Turen opp til Blåsjø og deretter avstikkeren til Litunet tok tid. I dag har jeg egentlig mulighet til å kjøre strake veien hjem. Men jeg har ikke kjørt over Aurlandsfjellet i år, og en titt på kartet avslører at den turen er innen rekkevidde – det er jo bare lørdag og været er fortsatt fabelaktig flott.

Jeg pakker i rolig tempo og lar sola tørke den lille fuktigheten som er igjen på teltet, mens jeg gjør resten av pakkingen. Jeg har det ikke travelt og nyter turen innover til Hardangerbrua langs en blank fjord. Rundkjøringen inne i tunellen er lyssatt og så fascinerende at jeg holder på å ta feil vei ut. Hardangerbrua er imponerende – et lite øyeblikk vurderer jeg om jeg skal ta turen bortom Ulvik. Det er veldig fristende, men jeg har en ganske lang etappe foran meg, så det blir ikke i dag. Jeg tanker nord for Voss og første fotostopp er ved Lønavatnet. Jeg kan ikke huske at jeg har passert her og vannet ikke har ligget flatt, neste fotostopp Voss Actives Klatrepark – bare for å se på fossen, deretter er det Tvinnefossen som stjeler oppmerksomhet og ved Oppheimsvatnet får flatt vann ny mening.

Aurlandsfjellet.
« av 5 »

Ved Vinje er det på tide å si farvel til vei 113 og jeg tar E16 til Aurland. Ingen omvei om Stalheimskleiva denne gang. Første gang jeg kjørte den på Suzuki GS 400 med passasjer og feriebagasje hadde den fortsatt grusdekke. Eneste utfordring den gang var å komme i gang igjen etter å ha stoppet for å ta bilder midt i bratta. I dag er den asfaltert, men fortsatt imponerende bratt.
I Aurland stopper jeg for en rask snack før jeg gir meg i kast med veien over fjellet. Her er det betydelig med trafikk enn jeg har hatt tidligere i dag. I stigningen opp fra Aurland er det utfordrende å møte biler selv med motorsykkel om du er uheldig med timing. Jeg får et par ufrivillige stopp, men her er det bare å ta tiden til hjelp – jeg har det ikke travelt. Uten sidekoffertene er jo RS’en ganske slank og det er noen på adventuresykler og med store aluminiumskofferter som sliter mer enn meg.

På parkeringen ved Stegastein er det fullt og jeg føler ikke noe behov for å menge meg i dag så jeg fortsetter opp og stopper ikke før jeg har komme inn til Vetle Andisvatnet. Jeg går bak en liten rabb og legger meg i den varme lyngen. Og kjenner kroppen forme underlaget til et perfekt leie. Den lille forhøyningen mot veien skjermer for støyen fra trafikken og jeg nyter lyden av bekken like ved.

Øverst i Horndalen, Aurlandsfjellet
« av 5 »

Det er deilig å få lagt inn en tur over Aurlandsfjellet hver sommer, men en dag må jeg nok ta tunellen også, men så langt har ikke den fristet. Turen over fjellet er bare altfor fristende. Stegastein og Flotane rasteplasser har jeg vært innom før og neste gang jeg skal over her står Vedahaugane på nordsiden for tur. Når jeg kommer sørfra kommer den alltid litt brått på, og er en først i flytsonen er det lett å bare kjøre videre. Jeg liker den siste biten av veien langs Erdalselvi ned til Lærdalsfjorden veldig godt. Nede ved fjorden tar jeg en liten pause og nyter skvalpet i fjæresteinene før jeg for alvor tar fatt på hjemveien.
Ved Borlaug velger jeg Hemsedalsfjellet – som også viser seg i sitt beste skrud. Fra Gol er det strake veien hjem, vel neste, ved Ørgenvika kan jeg ikke dy meg og kjører gamleveien om Noresund, videre til Vikersund og ve 284 til Sylling, videre 285 til Skaret og derfra er det rett hjem.

For en tur! Noen ganger overgår virkeligheten alle forventinger. Disse tre dagene har bare til de grader innfridd – jeg lever lenge på alle inntrykkene.