Torsdag kom med regn, ikke akkurat det jeg hadde ønsket for en rask motorsykkeltur. Men det bøtter ikke ned – det er bare nok til at asfalten er våt og temperaturen er jo fantastisk +10 grader av den lune sorten. Over Sollihøgda går det tregt som vanlig og innimellom kommer den noen kraftigere regnbyger, men GoreTex både her og der er jeg tørr og varm. Ved Skaret svinger jeg av mot Drammen på Fv 285. Den bærer fortsatt preg av vinterens herjinger og noen steder er det i overkant humpete og i et par svinger er det dype hjulspor.
Svingene strømmer på, motorsykkelen takler alt som kommer – mykt og energisk smyger vi gjennom svingene. Jeg er skjerpet, regn og dårlig har aldri stoppet meg fra store motorsykkelopplevelser, og så lenge jeg er tørr og varm er dette ren nytelse. Jeg når igjen et par biler. Tar dem kvikt på en rettstrekning og smyger mykt inn i de neste svingene. På regnvåt vei får idealsporet ny betydning. Marginene blir mindre, jeg skjerper meg og den gode følelsen når flyten i svingene er der er akkurat like tilfredsstillende på våt som på tørr vei.
Ved Sylling tar jeg inn på Fv 284 retning Vikersund. Dette er en av mine favorittruter, men med mange hårnåler er den mer krevende enn Skaret – Sylling. Ved Holmenvika tar jeg en pause. Disen ligger som et teppe over Holsfjorden og en regnbyge glir sakte over fjorden lengre nord. Noen fugler er ivrig opptatt med redebygging og en lun vårtrekk leker over vannflaten.
Jeg setter kursen hjemover. Tar samme vei som jeg kom. Vet om et par humper og hull som jeg unngår å havne oppi. Dunlop-dekkene føles så utrolig trygge. Det er mulig det er dekk som gir bedre feste på våt vei, for eksempel Michelin og Metzeler, men de er spot-on for Fazeren.
Skittvær, men en fantastisk liten reise. Lever noen dager på dette …