Jeg måtte ta en beslutning – selge eller beholde RS’en. Til den beslutningen trengte jeg litt variert kjøring. Den faste turen til hytta på Haglebu er en ener når det gjelder kjøring, og når jeg supplerte den med turen på grusveien over åsen til Numedal hadde jeg akkurat den kjøringen jeg trengte.
Bakgrunnen for beslutningen er en annonse jeg hadde lagt på Finn.no hvor jeg averterte RS’en til salgs. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er knyttet til RS’en. Den har sine svakheter, men den har gitt meg noen kjøreopplevelser jeg aldri ville vært foruten. Den har aldri sviktet, og timene i garasjen har jeg stort sett bedt om. De var jo en av grunnene til at jeg i 2015 kjøpte den. Når det gjelder det økonomiske er det ingen tvil om hva som er mest lønnsomt – selvsagt å beholde den.
Men som de fleste har opplevd skjer det noe når du først begynner å tenke på å kjøpe ny sykkel, og jeg har altså kommet så langt at jeg har lagt ut RS’en for salg. Mange klikk, mange som hadde den som favoritt, men responsen har vært dårlig og prisen den er spikret. Jeg har bladd litt i minneboka og når jeg gjenopplever alle turene har tvilen fått rotfeste. Det er på tide å ta en avgjørelse – selge eller beholde.
Det er 16. mai og været er bare knall. Jeg saler opp, finner fram og klargjør utstyret. Jobber til tolv, og kjører ut av garasjen en halv time senere. Jeg har valgt å starte turen med en svipp innom hytta på Haglebu. Den veien byr på akkurat den kjøringen RS’en er bygd for. Turen til Drammen går silkemykt. I fjor høst tok jeg en service inkludert gass-synkronisering, og der har jeg truffet maksimalt bra denne gangen. Rundt 100 km/t maler boxermotoren så mykt som den aldri har gjort før.
Drammen – Krogstad – Åmodt er transport, det er etter Haugfoss kjøreopplevelsene ligger, de er mange og de kommer fort, allerede ut av 60-sona er vi kobla – RS’en og jeg. Draget gjennom den første venstresvingen er bare fantastisk. Jeg følger den blanksvarte elva. Trærne er allerede grønne og markene så grønne at det virker kunstig, dette er våren på sitt beste. Ved brua ved Simostranda er det omkjøring og jeg følger veien langs sørsida av elva. Sist vi hadde omkjøring her var veien i elendig forfatning, men det er tatt grep etter det. Nå er det bare en fryd. Så tilbake til hovedveien igjen og jeg nyter svingene og utsikten opp dalen.
Jeg passerer sørenden av Soneren med den ruvende Andersnatten i bakgrunnen. På de lange slettene som følger har jeg Andersnatten midt imot og fjellene i det fjerne har fortsatt noen snøflekker igjen. I dag er jeg rask, jeg har kommandoen, og sykkelen er på lag enten svingene er lange eller krappe. Den føles så plantet og trygg. Jeg tviler om det er så mange andre sykler, unntatt noen langbeinte adventuresykler, som håndterer restene av telehiv bedre enn RS’en.
Mens jeg har god driv opp dalen sitter jeg og undrer på hvor jeg skal legge turen videre. Ned til Bromma og Hallingdal er et alternativ, men akkurat i dag kjennes det som kjedelig. Hvorfor ikke teste RS’en på grusvei, like nedenfor Haglebu på denne siden, går det av en vei over til Numedal. Etter en snartur oppom Haglebu kjører jeg ned og tar til høyre retning Rødberg.
GPS’en protesterer lenge, veldig lenge. Den er helt bestemt på at jeg skal ta en annen vei til Rødberg. Men jeg holder på mitt, mens jeg stadig blir gjort oppmerksom på fine steder å snu. I de brattest bakkene opp fra vei 287 til Slokovannet er det noen grufulle vaskebrett og enkelte steder banker det skikkelig i bakstillingen. Veien er uforutsigbar – fast og fint grusdekke enkelte steder, som veksler til løs grus i eller rundt neste sving. Andre steder er det stødige og fast i hjulsporene og løs grus i midten og på sidene. Jeg har ingen garanti for at jeg har veien for meg selv, og så smalt som det er her kjører jeg forsiktig, men der det er god sikt har jeg godt driv og RS’en håndterer grusveien forbausende godt.
Dette minner meg om mine første år på tung motorsykkel på grusveiene på Inderøya med GT 380 på Dunlop K70. Moderne radialdekk er ikke like godt egnet på grus som de grove Dunlop-dekken på 70-tallet, men RS’en overrasker. Jeg har kjørt lite grusvei de siste årene, men R 850 R’en jeg hadde på slutten av 90-tallet fikk mange grusmil, og den trivdes veldig godt på det røffe underlaget. RS’en har en mer foroverlent kjørestilling, og bare det alene gjør at den ikke gir samme godfølelsen på grus. Bridgestonedekkene gir overraskende godt feste og stabiliteten i RS’en kommer godt med. Dessuten hjelper det at jeg er på offensiven, når jeg blir for forsiktig går det som regel alltid ut over kjørekvaliteten også. På motorsykkel hjelper det utrolig mye på kjøringen at en er litt frampå.
Jeg følger skiltingen i retning Rødberg og koser meg over fjellet. Stigningen i bakkene opp fra Haglebuveien til Slokovannet blir snart utlignet av hårnåler nedover igjen. Våren har ikke kommet så langt her og bjørkene har ikke våknet fra vinterdvalen enda. Veien har åpnet seg litt igjen og jeg holder fin fart. Jeg er nå inne på en kjent fartsetappe fra Numedalsrally og det er lett å forstå at det kan gå fort over her. Jeg passerer Rallyhuken som ligger på en høyde over veien med fin utsikt. Like etter kommer jeg til en ny vei inn til venstre. Jeg svinger inn og kommer ned til Åmottjønne. Det er flere bekker som renner sammen nord for vannet og lager en fin foss ned til Åmottjønne. Jeg er alene på den store plassen. Dette er et fint sted for en pause, og jeg sitter ned og lytter til bruset fra fossen.
Herfra er det ikke lange biten ned til asfalten og Borgegrendvegen. Det blir snart bratt utfor og veien slynger seg ned Borgegrend med fantastisk utsikt ned til Norefjorden. Jeg er fortsatt på drøyt 600 meters høyde, så det er et godt stykke ned til hovedveien. Det er blitt grønnere allerede – jeg er på vei tilbake til våren. Veien er smal, men asfalten er fin og turen ned er en fryd.
Jeg har en tendens til å lage omveiene litt lengre enn strengt tatt nødvendig, men i dag er jeg flink gutt og tar til venstre retning Kongsberg når jeg kommer ned på 40’en. Alternativet hadde skapt furore i heimen – da hadde turen gått via Bjørkeflåta, over Imingfjell, ned til Austbygde og 364 retning Kongsberg. Det får bli en annen gang.
Turen ned dalen er en fantastisk opplevelse. Det er 16. mai tidlig kveld og lite trafikk. Og den som har kjørt denne veien vet hva jeg snakker om. Naturen og omgivelsen i kombinasjon med en underholdende vei gjør dette til en av mine beste kjøreveier. Jeg har som regel kjørt opp dalen. Å kjøre ned dalen byr på nye utsikter og svingene oppleves ganske forskjellig. Jeg er i flytsonen nå. RS’en stortrives og vi er begge på. Jeg under på om jeg noen gang vil finne en sykkel som gir samme kjøreopplevelse som denne – og konkluderer med at den sykkel i alle fall ikke finnes til denne prisen.
Boxermotoren går så smidig. Den rister bare litt på seg hvis jeg slipper turtallet for langt ned i fjerde- eller femtegir. Jeg trenger egentlig ikke bruke girene så mye, men legger jeg inn fjerde- eller tredjegir har jeg et herlig drag ut av svingene. I dag er vi ett, RS’en og jeg, og jeg føler meg 20 år yngre, en følelse som gir stor lykke i min alder, og jeg forsøker å trekke ut turen litt (en dårlig vane!). Etter Kongsberg legger jeg derfor turen om Skollenborg og Darbu. Norge er på sitt peneste i dag, har liksom pyntet seg til morgendagen. De grønne åkrene er veldig grønne, og frukttrær, hegg og syriner står allerede i full blomst.
Nå blir det ingen flere omveier. Den vanligvis kjedelige transporten hjem går også lekende lett i dag. For en dag jeg har hatt. Enkel moro – ja, men du verden, dette lever jeg lenge på. Og – RS’en er ikke lenger til salgs.
Kjør vakkert, og nyt turen.
