Skulle en snartur til Hamar. Tenkte det måtte gå an å kombinere det til en trivelig sesongstart. Har aldri tidligere kjørt så langt til Hamar, og hvitveisene stod i veikanten og heiet på meg nesten hele veien.
Av forskjellige grunner, blant annet en liten sykkelferie (trampsykkel sådan) til sydlige breddegrader, ble motorsykkelsesongen utsatt, men nå er den endelig i gang. En lørdagstur til Hamar ble til en trivelig dagstur. Jeg startet på E6, men svingte av til vei 120 så snart anledningen bød seg. Gjerdrum og Nannestad viste seg fra sin beste side. Hvitveisen svaiet i veikanten i en ganske kjølig nordavind, mens bøndene la siste finish på våronna.
BMW’en startet uten å nøle etter vinterdvalen, og det føltes som om vi nettopp hadde vært på tur. Jeg funderer fortsatt på om jeg skal selge den og gå for noe nytt. Men den har aldri sviktet meg, og når vi danser gjennom svingene kommer tvilen RS’en til gode. Vi har hatt noen fine mil sammen, og vi spiller på lag i dag også. Ved Maura legger jeg kursen mot Dal og E6 og vi får strukket ut litt opp til avkjøring 56 og inn på vei 181 retning Eidsvoll. Det er fortsatt noen veier jeg ikke har utforsket og i dag passer det utmerket å prøve noen nye ruter.
Jeg passerer en vannfattig Vorma og fortsetter på vei 181 retning Nord-Odal. 60-sonen ser ut til å vare evig, men akkurat nå og her gjør ikke det noe. Det er nok svinger til at 60 er en behagelig innkjøring. Først etter Gullverket kommer 80-skiltene og straks jeg har passert den gamle fylkesgrensa mellom Akershus og Hedmark blir veistandarden merkbart bedre og for noen nydelige svinger det er over her. Og jeg turen ned til Løkker byr på underholdende kjøring. Ved Løkker svinger jeg til venstre retning Trautskogen og får enda mer underholdning.
Bøndene er fortsatt travle og duften av naturgjødsel river godt i neseborene. Foreløpig er det for tidlig for hegg og syrin, og hvitveisene som står og nikker i veikanten er beskjedne når det gjelder å gi fra seg lukt. Tørken sørg for at vinden greier å piske opp virvler av støv. Ved Åbråten kommer jeg inn på vei 24 og det første skiltet med retning mot Hamar. Nå øker veistandarden et hakk igjen, og selv om det på strekningen opp til Gata er noen lange rettstrekk byr den også på noen herlige svinger. Våren har ikke kommet like langt her som i andre steder jeg har passert, og jeg tenker jeg må tilbake hit når våren har fått overtaket her også. Men, veien alene er i grunnen god nok grunn til å ta denne turen. Jeg passerer Gata og like etter er jeg på E6 igjen. For en herlig omvei, litt lengre tid tar den, men det setter jeg på kontoen for kosetid.
På første del av turen hjem tar jeg samme rute. Stopper i på Jokeren i Gata og provianterer en enkel lunsj før jeg starter på koseturen sørover på vei 24. På rasteplassen ved Båntjennet tar jeg en stopp og koser meg ved vannkanten. Jeg har stort sett hatt veien for meg selv både på nordgående og sørgående, og det er ganske langt mellom bilene som suser forbi på den andre siden av jordvollen. En blåmeis sitter hissig i ei lita furu og svalene flyr lavt over vannet og drikker. Selv om det rekker kaldt fra nord er det ingen tvil om at våren er her. Jeg samler sammen litt søppel rundt rasteplassen og trykker det ned i allerede fulle søppeldunker. Hvor vanskelig kan det være å ta med seg søpla når en forlater en rasteplass!
Veien sørover er like underholdende og nå har jeg den delvis inne så svingene opp fra Løkker er en fryd. Like før brua ved Sundet tar jeg til høyre på vei 177 retning Minnesund. Det er stort sett 60-sone på strekningen, men smalt og svingete nok til at det føles helt ok. Ved Minnesund tar jeg vei 33 retning Gjøvik, og deretter til venstre på vei 180 mot Hurdal. Her merker jeg for første gang at dette faktisk er første tur i år. Disse svingene er enda mer uforutsigbare enn jeg husker dem. Og det er så smalt at skulle du møte noen og ikke holder siden din kan du lett havne i trøbbel. De første svingene sitter på ingen måte, men jeg finner rytmen og mot toppen har jeg flyten inne. På toppen ligger det litt grus igjen etter vinterens strøing, ikke mye, men skummelt nok hvis du bremser på den.
Akkurat som Vorma og Mjøsa har Hurdalsjøen lavvann. Jeg har hatt mange vårturer her opp gjennom årene, men kan ikke huske at det det har vært så lite vann i Hurdalssjøen. Tiden går fort når en koser seg, og nå er det bare strake veien hjem. Kjører vestsiden av sjøen sørover og fuglefluktlinjen til E6. Ingen omveier nå. Når jeg parkerer hjemme står det drøyt 360 km på telleren og det meste på underholdende veier. E6 er grei nok når en skal langt avgårde, men det er veldig mange attraktive alternativ som ikke tar mye lengre tid.