På småveier i Nissedal og Fyresdal
Så ble det den tida på året igjen. Lauvet har allerede skiftet farge og bjørkene står gule, og det begynte å se mørkt ut med tanke på den obligatoriske høstturen. Mens fjorårets høsttur var lagt til kjente veier, har jeg lyst til å prøve nye veier i år. Inspirert av sommerens tur med junior har jeg sett meg ut noen mindre veier i Telemark, nærmere bestemt i området Nissedal og Fyresdal.
Klokka hadde ikke passert halv åtte enda da jeg finner min plass i morgenrushet og legger kursen vestover ut av byen. Det er høstferie og det er fin flyt på E18 mot Drammen. Jeg har en ganske lang dag foran meg. Så i dag blir det ren transport i alle fall til jeg har passert Notodden tenker jeg. Bensinmåleren viser at jeg kanskje kan drøye enda litt før jeg må legge inn et stopp.
Opprinnelig hadde junior og jeg planer om en tredagers sommertur, men vi ikke det til å gå i hop med plassering av fridager, så det ble en lang dagstur istedenfor. Vi hadde strålende vær og brukte dagen på en tur via Fyresdal. Det ble litt over 60 mil, noe som ga inspirasjon til en ny tur. Det er den jeg har startet på nå. Litt mer ambisiøs enn sommerturen, ikke i lengde, men i tidsbruk. Jeg er derfor nødt til å stå imot når de vanlige innfallene til avstikkere dukker opp, for de vil helt sikkert dukke opp.
En tidlig start og raskeste rute til Seljord er første etappe, og stram disiplin i valg av transportrute. Jeg hater Strømsåstunellen, men det får gå for denne gang. Jeg har heller ikke utforsket det nye veisystemet rundt Kongsberg, nå får jeg nærmere bekjentskap med det også. Et flott veianlegg, men jeg liker å svinge innom Kongsberg, det er liksom litt av turen nå jeg først er på disse kanter. Nå er jeg på vei opp mot Meheia før jeg vet ordet av det.
Temperaturen har ligget på den kjølige siden, men jeg er godt kledd og varmeholkene går fortsatt bare på halv styrke. Det var faktisk kjøligere i lavere strøk. Det største problemet så langt skyldes at jeg ikke har tatt meg bryet med å bytte til pinloc-visiret, men bruker et gammelt visir uten pinloc. Det betyr at jeg må ha en liten glippe på visiret for å unngå dugg. Det er ikke Neotec II hjelmen laget for, så glippen blir større enn ønskelig og det trekker ganske friskt. Men å stoppe å bytte visir, nei, ikke på tale. Jeg har sett glimt av blå himmel – sola må da snart titte fram.
Straks sola bryter gjennom skjer det noe med temperaturen, men i skyggepartiene er det fortsatt kjølig. Jeg nyter veien langs Hjartsjåvatnet og har for lengst bestemt meg for å forlenge kosekjøringen ved å legge ruta om Flatdal. Den nye Mælefjelltunellen gjemmer jeg til hjemturen. Veien gjennom Hjartdal byr på underholdende kjøring og strekningen til utsiktspunktet før Nutheim er kjapt unnagjort. Det blir dagens første stopp. Varig sol ble det ikke og sola har fortsatt ikke greide å fortrenge tåkeskyene. Utsikten ut over Flatdal er vakker, og det utsiktspunktet er et fint sted for en pause. Straks jeg gikk av sykkelen kjente jeg at jeg var litt frossen, så det blir en kort pause – det er best å komme i kjørepositur igjen.
I Seljord tanker jeg. Tenker det er fornuftig å fylle tanken slik at jeg slipper å stresse med det senere i dag. Jeg har nå god tid til den eneste avtalen jeg har i dag – 11-avgangen med Fjonesundferga over Fjonesundet. Den går hver hele time fra vestsiden og returnerer umiddelbart fra øst igjen. Har god tid tenker jeg, klokka er jo bare litt over ti. Så kommer jeg i snakk med en kar som er på vei fra Skien til Bergenskanten på en F 750 GS. Det viser seg at vi har noen sammenfallende steder fra barndommen, så har jeg brått fått dårlig tid – veldig dårlig tid.
Jeg må tenke hardt på at jeg skal ta det som det kommer, rekker jeg ikke ferga er ikke det krise. Greide å kose meg via Kviteseid og over til Vrådal. Spesielt bakkene ned fra Brunkeberg står høyt på lista mi over favorittsvinger og jeg får en god start. Det første gløttet av sola som titter gjennom tåkeskyene møter i meg bunnen av bakkene. For en lykke – jeg får en sånn deilig «røsj i kropp» følelse da jeg runder den siste venstresvingen og veien retter seg ut. Jeg triller forbi Kviteseid, over kanalen og tar fatt på bakkene. Skvetter skikkelig idet sidestøtta og fothvileren subber i en av venstrehårnålene. Fort går det ikke, det er bare svingen som kommer litt kjappere enn beregnet. NC’en liker seg godt i bakkene. Motoren har et herlig bunndrag som jeg nå har lært å utnytte. Ikke like rått som i RS’en og turtallsviljen som jeg elsket i Fazer 600 er det bare å glemme. Der frasparket i den firesylindrede 600-motoren virkelig tok av, slokner NC’motoren. Det blir en annen kjørestil med Hondaen. Det passer meg godt nå, men ikke for ti år siden.
Det er stille i Vrådal og jeg fortsetter sørover langs Nisser. Nok et parti med fantastisk vei. Kombinasjonen av vei og utsikt gjør turen ned avtaket ut til Fjoneferga til en nytelse. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke vil rekke ferga, så det går pent og pyntelig.
Da jeg triller ut til fergeleiet ser jeg ferga legge til land på Fjone-siden. Det er bare å forberede seg på bortimot en times venting. Jeg finner fram kanelbollene jeg kjøpte i Seljord. Det er ikke kanelbollens dag før i morgen, men jeg unner meg et par i dag likevel. Jeg er ikke glad i å vente, men nå varmer sola godt og en svak bris lager behagelig bølgeskvulp. Tankene flyr, tilbake, til alle stedene jeg har sittet og nytt utsikten, med tikkingen fra en motorsykkelmotor som slipper på varmen i bakgrunnen. Med Honda CB350 Four ved Langstein, med Suzuki GS400 mellom vinrankene i Moseldalen, Yamaha Fazeren på toppen av Splügenpass, og med R 1100 RS’en langs Storsjøen, og da jeg sovnet i lyngen på vei fra Hol til Aurland. Små pauser hvor alt trivielt viker plassen for godfølelsen.
I dag har jeg bestemt meg for å ha god tid. At jeg greide å kåle det til ved å bomme på det eneste klokkeslettet jeg hadde satt meg fore å treffe i dag, skal ikke få ødelegge dagen. Ventetiden går overraskende fort. Det dukker opp et par biler som også skal med ferga, og det er fullt skip som legger fra land litt over klokka tolv. Fjoneferga er en kabelferge og er ikke i helårsdrift. Den skal gå i opplag for sesongen noen få dager etter min tur. Neste år er det ny sesong og nye muligheter for å få skyss over Nisser med den spesielle ferga.
På vestsiden av Nisser følger veien stranda et stykke sørover før den stikker litt inn i landet. Den er smal. Jeg tar det rolig og nyter vei og utsikt. Mens jeg ventet på ferga gjorde jeg et lite estimat på dagens planlagte rute, og kom til at det vil være smart å droppe den siste av dagens omveier. Det gir ro i sjela – nå er det bare om å gjøre å ikke la seg friste til ekstra avstikkere. Jeg triller sørover og har underholdene kjøring og nyter svinger og bakketopper. Jeg har en fantastisk tur ned til Treungen. De 25 kilometerne har gått overraskende kvikt. Veien på østsiden av Nisser har nok bedre standard, men har du ikke kjørt vestsiden bør du vurdere den. Sjekk bare at ferga er i drift, i alle fall hvis du kommer sørfra på vestsiden, da er det bare samme veien tilbake som gjelder hvis ferga ikke går. Kraftig vind kan være grunn god nok til at den ikke er i drift.
Ved Treungen er jeg på Fv 41 igjen og følger den sørover. Z Museum får vente til en annen gang, nå har jeg sikte mot Hønevatn. Kanskje ikke det mest spektakulære jeg kunne finne på, men…
Ved Haugsjåsund tar jeg til høyre på Fv 352 retning Eikhom og blir møtt med et skilt som sier at veien er stengt etter Eikom. Jeg møter en renovasjonsbil etter bare noen hundre meter og får en påminnelse om at veien er veldig smal! Det er litt humpete til å begynne med, og veien følger vassdraget og passerer Haugsjåkilen og Hallsteinkilen, og kommer til Eikhomkilen og Dynjanfoss kraftverk. Veien er fortsatt ikke stengt, kanskje fordi Eikom ikke finnes?
Etter kraftverket kjører jeg over Fyresdalsåna og kommer inn på en grusvei. Like etter brua er det en stor parkeringsplass og her ender ei gammel tømmerrenne. Noen lang fottur står ikke på programmet, så jeg fortsetter innover på en flott preparert grusvei. Den tar meg etter hvert opp til en parkeringsplass hvor det er kort adkomst til jettegrytene ved Reinfossen – som er målet for denne lille avstikkeren.
Nå er jeg glad jeg har skikkelig støvler. Jeg kan gå tørrskodd over og kan gå på sørvestsiden av elva. Støvlene har dessuten godt grep på fjellet så jeg føler med trygg mens jeg delvis klyver langs elvebredden og på kanten av jettegrytene. Fra denne siden av elva har jeg flott overblikk over jettegrytene. De finnes i flere størrelser og det er imponerende å se hvordan vann og stein kan grave seg ut groper i fjellet. Jeg er ikke alene, her der det både syklister og bilister som har tatt veien opp for å nyte sola på svabergene.
Jeg er nesten ved veiens ende og må bare kjøre opp og se hvor den slutter. Bortkastet tid i den forstand at det ikke var noe spesielt å se, men vel verdt tiden ettersom jeg nå slipper å lure på om jeg har gått glipp av noe. Jeg fikk jo et glimt av Hønevatn, og det er nå noe mer enn et navn på en rutebeskrivelse.
Tilbake på Fv. 41 fortsetter jeg sørover i retning Åmli. Ved Epletveit tar jeg til høyre inn på Fv 272 i retning Gjøvdal og Birtedalen. Jeg passerer Nidelva, som allerede her er stor og bred. Nå får jeg variert kjøring. Veien blir smal og passe svinget og det går radig gjennom skogen. Jeg har aldri vært her før. Jeg har ingen aning om hva jeg har i vente, men er forberedt på at det kan bli øde innover dalen. Onevatn er det første store vannet jeg kommer til, og skogen slipper litt taket før den overtar igjen. Første større tettsted er Oland og like etter har jeg kontakt med elva (Gjøv). Jeg ser den bare ikke på grunn av den tette skogen. Nå følger veien og elva hverandre stort sett resten av turen opp dalen.
Det føles det som jeg er i ødemarken. Det er ikke noe trafikk, og det har vært stille ved husene jeg har passert så langt. Så åpner skogen seg og jeg har frodige grønne enger på begge sider av veien, som for eksempel ved Askland, hvor Gjøv kirke står på en liten høyde. Ei lita kirke, men den ruver likevel.
Like etter er jeg inne i skogen igjen og kjører langs elva. Så viker skogen for store frodige enger på begge sider av elva, før den overtar igjen. Etter jeg har passert Jørundland får jeg følelsen av at fjellet nærmer seg. Dalen blir trang, og elva går i stryk. Når jeg nærmer meg toppen av strykene, svinger jeg inn på ei betongbru og tar en liten pause. Det er bare restene igjen av den gamle brua. Betongbrua, som egentlig er en fylling, gjør jobben, men kan nok være krevende å komme over nå elva er stor.
Nå er jeg overbevist at har forlat sivilisasjonen for en stund, men i det jeg kommer ut av dalen kommer jeg igjen til grønne enger. Men så er det også slutt, Smedland er siste utpost før jeg begynner på fjellet. Jeg passerer elva og like etter kommer den krappeste svingen på lenge. Etter å ha kjørt flatt lenge, føles det som om veien går til himmels. Den stiger ikke voldsomt, men 115 meter stigning på 1,2 kilometer føles bratt overveldende. Brått er jeg oppe ved Gjevden og tar en kort stopp ved Gjevdefossen.
Jeg følger vannet innover før veien fortsetter å stige til jeg er oppe ved Nesvatn. Det ligger på mellom 493 og 501 meters høyde avhengig av vannstand. Fylkesgrensa mellom fylket Vestfold og Telemark og Agder fylke har gått midt i elva fra Gjevden med Vestfold og Telemark på sørsiden av elva! Omtrent en kilometer etter at jeg kom opp til Nesvatn, like før fylkesgrensa til Vestfold og Telemark, blir jeg møtt av et ruvende skilt som forteller at «Vegen egner seg ikke for vogntog» gjentatt på engelsk og tysk, så dette er alvor. Og i det jeg passerer fylkesgrensa forstår jeg hvorfor. Veien blir ikke mye smalere bare litt, men den blir mer humpete. Litt ubehagelig hvis jeg treffer de største humpene, men NC’en håndterer dette fint.
Selv på motorsykkel skal en ta det rolig her, og heller nyte berg- og dalbanefølelsen. Veien bukter seg langs vannet, og kombinert med noen solglimt på høstløvet har jeg fantastisk kjøring. Det har jeg forresten hatt i hele dag. Så dette bare topper det hele. Og i det jeg runder svingen under Ørnefloget kommer sola som bestilt. Jeg får et glimt av utsikten mot Birtedalen og runder svingen og blir møtt av en fantastisk fargeprakt. Det er jo dette som gjøre motorsykkelturene så fantastiske. Kombinasjonen av nærheten til veien, de korte glimtene med fantastisk utsikt og kontrastene mellom flimmeret fra solen gjennom glissen skog og opplevelsen når skogen viker og den ene utsikten bedre enn den andre fester seg på netthinnen.
Når jeg kommer rundt svingen ved Ørnefloget ser jeg skyggen min skremmende langt foran meg, selv om det fortsatt går ganske flatt. Litt betenkelig, jeg hadde jo tenkt at jeg skulle rekke hjem før det ble mørkt.
Nå bærer det utfor gjennom underholdende svinger og jeg får etter hvert det første glimtet av Fyresvatnet og nedstigningen blir brattere. Jeg følger vannet nordover og tar en stopp på rasteplassen like etter jeg har passert Gunnøyne. Jeg har ikke lagt merke til det før, men sør for Gunnøyne ligger et fiskeanlegg. Det tilhører Aketun fisk som hvert år foredler mellom 12 og 14 tonn innlandsfisk. De har gårdsutsalg og har du interesse for fisk er det verdt en avstikker. Det er vanskelig å ikke se skiltet.
Da jeg svinger ut fra rasteplassen kjenner jeg at jeg er på vei hjem. Men jeg har mye fin kjøring foran meg, først langs Fyresvatnet, der etter koser jeg meg nordover til Vråliosen før jeg danser meg langs Vråvatnet med sola i ryggen og på en nesten biltom vei. Dette er en veistubb som bør oppleves, og med sola i ryggen er dette episk. Veien over til Kviteseid er også nytelsesverdig, og for ikke å snakke om bakkene opp til Brunkebergkrysset. Jeg tar den nye Mælefjelltunnelen nå, og fyller på med litt mat i Notodden før siste etappe hjem. Totalt ble det ifølge tripptelleren 635 km og jeg triller NC’en inn i garasjen litt over klokka ni. Det blir mange inntrykk å bearbeide og fine minner å ta med seg inn i vinteren.
Jeg gleder meg allerede til neste sesong.
