Noen nye veier og noen gamle kjente som med fordel kan gjenoppfriskes er utgangspunktet for dagens tur. Som alltid har jeg lagt opp en litt drøy rute, men jeg har noe ugjort i Engerdal-/Trysiltraktene, så det får stå sin prøve. Det skal bli en tur med snert tenker jeg.
Værmeldingen er litt usikker, men da jeg starter hjemmefra ser alt lysere ut enn forventet. Transporten opp til Randsfjorden går uproblematisk på småvåte veier, men det tørker opp og når jeg starter på Fv240, eller Fjordlinna som er det lokale navnet, er det bare i skyggepartiene og der veien er omgitt av skog det er litt fuktig. Uheldigvis betyr det at det er fuktig i de fineste svingene.
Jeg synes fuktig vei er mer ubehageligere å kjøre på enn når det regner og veien er skikkelig våt. Tempoet i svingene blir derfor veldig moderat, men nyter likevel hver sving. Jeg kjører ikke helt til Brandbu, men tar av retning Askimlandet. Veien nede ved fjorden er stengt, så jeg følger hovedveien retning Røken og får en fin avveksling fra den vanlige ruta. Jeg kommer nå ned på Fv34 ved Røykenvika og fortsetter nordover.
Randsfjorden ligger speilblank, og myke tåkeskyer ligger i åssidene. Ved Gullerudvika sniker jeg med ned til båthavna, og tar en liten pause og nyter stillheten. Men det er bare å komme seg videre. Dette er en vei jeg har kjørt ganske mye og den er like underholdende i dag, og jeg har den stort sett for meg selv. Slik er det når en kan ta en tur midt i uka.
Like før Hov passerer kilometertelleren 20 000. Jeg har kjørt på reserven et stykke nå, og når bensinprisen viser 19-tallet tenker jeg det er greit å tanke i Hov. Tre nederlendere, som ser ut som de har kjørt TET-ruter, har også en pause på vei sørover. Med fjorten liter på tanken har jeg drøyt 40 mils rekkevidde, så jeg trenger ikke tanke igjen før i kveld.
I Dokka tar jeg første avkjøring mot sentrum og første vei til høyre. Eneste skilt er til «Lands Museum», men så er det bare å holde hovedveien, og ved skiltet til Dokka N er jeg inne på Fv162 eller Østsinnilinna. Nå bærer det opp i høyden. Når jeg ser opp åsen frykter jeg at det kan bli både fuktig og dårlig sikt. Men etter hvert som tåka kommer nærmere blir den bare borte, men litt kjøligere blir det, men ikke verre enn at en liten lunk i styreholkene hjelper.
Her har jeg ikke kjørt før, og den første delen av turen over åsen byr på kjempefin asfalt og jeg har variert og fin kjøring. Men så passerer jeg antagelig en kommunegrense – brått skifter veistandarden jeg får et skikkelig slag i styret på den første store tverrgående humpen. Den var ikke lett å se ettersom det ikke er sprekker i asfalten, bare en hump på tvers av veien. Og det kommer flere, men nå er jeg forberedt. Så bærer det utfor ned til og over Storelva og opp til Snertingdalsvegen som skal ta meg ned bygda.
Jeg kjører den nedre veien, den øvre får vente til en annen gang. Jeg har nemlig gjort en liten oppdatering av dagens rute, og ser at et par av omveiene mine må ut av ruta hvis jeg skal rekke dagens høydepunkt. Plutselig dukker Mjøsa opp forut, og jeg er nede på Rv4. Herfra blir det hovedveier, først til Elverum, deretter Rena. Her er det tid for en pause og noe å bite i, før jeg legger kursen i retning Jordet. Men jeg tar inn på Fv607 og fortsetter langs Renaelva og Storsjøen til Åkrestrømmen hvor jeg tar Fv217 østover.
Det er en god stund siden jeg har kjørt over her nå. Sist jeg hadde planlagt tur over her var Elvbrua stengt. Jeg hadde helt glemt hvor flotte svingene opp fra Åkrestømmen er, og det er på nippet at jeg snur og kjører ned for å få en tur til – men tenker «ta deg sammen da mann!» – og fortsetter. Været er upåklagelig – sola titter fram av og til, mens Sølenfjellene er omgitt av lave skyer. Jeg tar en liten pause ved Holla sæter før jeg sikter meg inn på Elvbrua ved Trysilelva.
På høstturen i fjor rakk jeg ikke den siste omveien jeg hadde lagt på ruta, nemlig langs Trysilelva fra Elvbrua ned til Engerneset. Den er dagens mål og forhåpentligvis dagens høydepunkt. Jeg tar til høyre med en gang jeg har krysset elva og stopper ved bomstasjonen. Jeg finner ingen tariff for motorsykkel, så jeg legger ned mobilen igjen. En tysk bobil står ved bommen og jeg forsøker å hjelpe tyskeren med betalingen. Han har jo ikke Vipps så da er SMS-betaling løsningen, men han får ikke sent SMS’en, enten fordi han ikke har åpnet for betaling via sitt telefonabonnement, eller fordi han ikke har dekning. – Blir det kontroll får du bare vise meldingen – sier jeg, og spør samtidig om jeg kan få komme foran ham.
Ikke visste jeg hvor smal veien var. Men den er ikke spesielt krevende, bortsett fra at det er litt løs grus utenfor de oppkjørte hjulsporene. Møter jeg noen må jeg ut i løsgrusen. Det går i moderat tempo. Det første stykket kjører jeg i lav furuskog. Så kommer jeg ned til elva igjen og bortsett fra et par steder følger veien elva ganske tett. Det er lagt til rette for både camping og fiske flere steder her. Like før Snerta tar jeg en liten pause og legger innpå kanelbollen jeg kjøpte på Rena. Jeg slår meg ned i gapahuken som står like ved veien for å nyte den behagelige lyden av elva. Det varer ikke lenge – på andre siden av elva er det et grustak og der går det ikke stille for seg.
Jeg pakker sammen og triller videre. Idet jeg kommer til Snerta sentrum treffer jeg også Fv581 som er vesentlig bredere og kommer fra Femundsundet. Snerta er fort gjort, det er ikke mange husene. Den brede veien gir mulighet for litt raskere tempo. Jeg følger nå elva og kommer etter hvert til Elvdal sentrum og Søre Elvdal kirke. For den som vil utforske mindre grusveier, og ikke er redd for å måtte gjøre vendereis på en snuplass inne på fjellet, er det flere muligheter med utgangspunkt i Elvdal. Men jeg er fornøyd med dagens etappe så langt og fortsetter ned mot Engerneset. Landskapet endrer seg og ved Semsjøen er det bratte fjellsider som speiler seg i vannet. Veien er nå blitt smalere igjen. Jeg stopper og plukker meg en neve tyttebær og ta noen bilder.
Veien åpner seg igjen og jeg har fin kjøring på stødig grusvei, men mister elva igjen. Ved Engerneset tar jeg sørover på FV26 og har ikke kjørt langt før jeg igjen har kontakt med elva. Nå er det bare hjemturen som gjenstår, og en titt på klokka tilsier at det blir raskeste rute hjem. Jeg parkerer hjemme halv åtte. Det ble en lang dag, og jeg er sigen i kroppen nå. Det ble noen nye veier og nye inntrykk. Når veien er målet, er ikke 68 mil ei dårlig økt. Med både Snertingdal og Snerta på ruta ble det faktisk en ganske snerten tur 😊