Dagen starter med fullmåne og en værmelding som lover solskinn. Jeg har ikke kjørt langt før tåka blir en plage, og etter en liten lysning tar den helt overhånd. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og jeg blir etter hvert belønnet med kjøreforhold jeg bare hadde drømt om.
Da jeg passerer Våler begynner jeg å miste trua. Siden Skotterud har tåka ligget tett og våt over landskapet. Jeg hadde litt bedre sikt gjennom Kongsvinger, men ute i åpent landskap igjen ble sikten igjen redusert. Spesielt varmt er det heller ikke selv om temperaturen egentlig er helt OK! Jeg må stadig stryke vannet av visiret og nå har jeg dessuten hatt våt vei en lang strekning. – Det er da ikke mulig at tåke ligger over hele Østlandet! Jeg bestemmer meg for at tåka snart skal lette og fortsetter bestemt mot Elverum.
Det har ikke vært helt ille hele veien. Det startet grått og vått, men ved Bjørkelangen fikk tåka den gule varme fargen – sola var i ferd med å bryte gjennom. Over åsen retning Setskog letter tåka litt og sola lager elegante lysstriper over Røytjenn. Jeg tar en liten pause og nyter stillheten. Morgendisen svever over det stille vannspeilet og det virker som naturen bare venter på at sola skal greie å fortrenge tåka og meteorologens spådommer skal bli innfridd. Jeg er optimistisk – dette ser veldig lovende ut.
Svingene opp til Røytjenn er bare en liten forsmak på hva jeg har i vente videre mot Setten og deretter mot Skotterud. Nydelige svinger som perler på en snor, og i kombinasjon med sola som til dels forgjeves forsøkt å bryte opp tåka ga et fantastisk lysspill. I små glimt passerte jeg blanke vann omkranset av høstgule trær. Og jeg har mer i vente og tenker optimistisk at dette må da bli en fantastisk dag.
Det var før jeg kom til Skotterud – etter var det tåke og mer tåke. I stopper og tanker i Elverum. Jeg har hatt flaks med bensinfyllingene på tidligere i turer, men i dag må jeg over 23 kroner literen. Slenger på en pose boller – har ikke mistet trua på at det skal bli mulig å ta en enkel lunsj i sola! Jeg tar sikte retning Trysil, tanken er å legge kursen om Osensjøen og videre til Jordet og Engerdal. Tåka fortsetter og selv om det av og til blir litt lysere vil det liksom ikke ta slutt. Så plutselig er det som å kjøre inn i en ny verden hvor det aldri har vært tåke. Tørr vei, skyfri himmel og ei varmende sol – t joho – dette er belønningen for å ha holdt ut i drøyt to og en halv time i tåka.
Sola varmer deilig da jeg svinger mot Osensjøen. Ved Sjøenden stanser jeg ved brygga og nyter bollene i strålende solskinn. Hvor heldig er ikke jeg! Før jeg fortsetter videre nordover langs Osensjøen letter jeg på antrekket og finner fram sommerhanskene – det må da være 18 – 19 grader – passelig sommertemperatur med andre ord. Og selv om Osensjøen ikke ligger helt blank, er det så lite vind at vindmøllene på vestsiden av sjøen står i hvilestilling.
Den første delen av veien videre er litt humpete, så kommer jeg til grusen. Sist jeg kjørte her var det fast gursdekke her, nå er det løs grus med litt store steiner. Det fungerer brukbart, men det ruller litt. Jeg trives ikke med å stå og kjøre, men kjenner at det hjelper å la sykkelen leve litt sitt eget liv, men det blir til at jeg sitter. Osensjøen ser jeg ikke mye til lengre, den er for langt ut i vest. Et par steder er det nylig kjørt på et tykt lag grus og jeg tar det ekstra rolig. De 11 kilometerne går fort, men så grovt underlag synes jeg ikke så veldig om.
Ved vei 215 svinger jeg til høyre. Strekningen over til Jordet byr på fin kjøring på ikke helt perfekt underlag. Jeg nyter turen nå og er i det store alene på veien. Honda-motoren maler fint nå når den får rette farten. I den farten jeg holder nå går den mykt og jeg elsker kraften på lavt turtall vi begge er i flytsonen.
Ved Jordet tar jeg vei 26 og følger Trysilelva nordover. Kanskje ikke den mest spennende veien, men med disse forholdene er den en nytelse. En stund har jeg opp til vurdering å ta en mer vestlig rute fra sørenden av Engeren, men velger å holde meg på hovedveien. Jeg sikter meg inn på Elgå. Det er noen år siden jeg var der sist, og på en dag som dette kan dette bli virkelig storslått. Langs Engeren har jeg nydelig kjøring. Høstfargene og den skarpe sola sørger for fantastiske synsinntrykk, og at veien snor seg langs sjøen nordover bidrar til en flott kjøreopplevelse. Jeg tar en liten pause ved nordenden av Engeren og slapper av i sola, tar noen bilder og nyter utsikten.
Det fargerike løvet danser i sola, men så overtar gran og furuskogen. Å kunne ta en motorsykkeltur i midt i uka er fantastisk og jeg er privilegert. Det føles som veien ligger her bare for meg. Det blir litt mer trafikk rundt Drevsjø og i det fjerne ser jeg noen motorsyklister ta veien inn mot Idre. Så blir det ganske stille igjen. Veien inn mot Elgå følger Femunden det første stykket. I dag ligger den blikkstille – et fantastisk syn. Jeg tar en liten pause og nyter utsikten til Sølenmassivet i sørvest. Det er tre uker siden jeg var på Midt Sølen, en virkelig fin tur som kan anbefales.
Ved Sorken stikker veien inn i skogen og jeg har korte glimt av blanke vann på begge sider av veien innover i skogen. Så et stykke grusvei og litt veiarbeid, men dette er grusvei av den gode sorten, uten alt for mye rullegrus. En reinsdyrbukk dukker opp midt i veien, men stikker til skogs når jeg nærmer meg. Den blir stående å betrakte meg fra toppen av en skrent. Et vakkert dyr, men den er sky og jeg rekker ikke å tenke på å stoppe for et bilde før den er borte.
Veien videre er lettkjørt, men det blir litt mer trafikk da jeg kommer inn på vei 221 og får asfalt under hjulene igjen. Det er faktisk godt med biler på utfartsparkeringene, og i det jeg passerer en av dem kommer ei simle med kalv ut fra parkeringen. I Elgå er det derimot veldig stille og jeg triller ned på brygga. Å oppleve at Femunden er så stille som i dag er det ikke mange på gjennomreise som får oppleve.
Jeg starter på hjemturen og når jeg nå har lyset mer imot kommer fargene og enda sterkere fram, det blir noen stopp før jeg er ute på hovedveien igjen. Jeg har egentlig sett for meg en liten avstikker på en grusvei jeg ikke har kjørt tidligere. Men når jeg ser på estimert ankomst hjemme, tenker jeg er det er fornuftig å spare den til en annen gang. Det blir derfor bare en liten avstikker ned til Isterfossen, deretter vei 217 retning Åkrestrømmen til Sølenstua og inn på vei 653 til Engerdal. Nå har jeg sola såpass fra siden at den ikke sjenerer, og fargespillet i høstgule trær er fantastisk.
Ved Jordet legger jeg kursen mot Rena hvor jeg tanker, før det blir strake veien mot Oslo. Jeg når igjen en kar på en Royal Enfield Himalayan og vi kjører sammen til jeg gir etter for sulten og svinger inn for en burger ved Tangen. Karen jeg kjørte sammen med et stykke heter Deepak Gupta, og du kan følge ham på YouTube. En snartur til Elgå blir liksom ikke noe sammenlignet med hans eventyr.
Mens jeg nyter burgeren min, ser jeg tilbake på dagens eventyr – fin kjøring, utsikten over Femunden, glitteret fra blanke vann og det fargesprakende høstløvet langs veien – det kaller en perfekt dag! Kanskje det var den litt trå starten som gjorde dagen så fullkommen.