Der vann og himmel møtes

Dette er dagen for oppdagelser. Jeg våkner til morgendis, men den forsvinner fort og jeg har en klar blå dag foran meg. Første mål er Blåsjø, deretter til “ein stad, der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Dette er dag to av Vestlandsturen 2020.

Jeg våkner tidlig, men en rask titt ut av teltet avslører at jeg kan blunde litt til uten å gå glipp av noe. Tåkeskyene ligger lavt og jeg håper i det lengste at det skal sprekke opp slik at sola kan titte fram. Ved åttetida har jeg havregrøten klar og etter en deilig grøtfrokost er jeg klar til å pakke sammen. Jeg er av gårde i nitida og starter i et så som så vær. Det er ikke bedre på andre siden av den nesten 5 km lange Svotunnelen. Lemmen slår igjen bak meg idet jeg kjører om bord på ferga i Hjelmeland. Hadde egentlig tenkt å tanke her, men når ferga ligger klar er det for fristende å bare slenge seg på. Bensin får jeg sikkert tak i Nesvik tenker jeg.

Litt lave tåkeskyer inn Jøsenfjorden på starten av dagen.
« av 3 »

Det hender rett som det er at jeg tar feil, og denne gangen også. Jeg starter på turen innover langs Jøsenfjorden og optimismen med tanke på været stiger betraktelig etter hvert som milene slukes. I svingen ovenfor Eidavika må jeg bare ta en pause. Like mye for utsikten sin del som behovet for å lette på antrekket – sola titter fram og alt ser strålende ut. Jeg må også ta en beslutning når det gjelder bensin. Jeg har nesten 13 mil uten bensinstasjon foran meg, og selv om jeg sannsynligvis vil greie det på det som er igjen på tanken, er det ikke verdt å ta sjansen, blir jo alltid litt stress når tanken nærmer seg tom og en ikke helt har kontroll på hvor langt det er til neste bensinstasjon.

Jeg skulle nå fortsatt inn til Jøsenfjord og tatt opp langs Ulla, men med så lite bensin tar jeg ikke sjansen og fortsetter på vei 13. Noe jeg ikke angrer på. Veien over til Erfjorden og langs fjorden er fantastisk og allerede ved Joker i Erfjord er det mulig å få bensin. Jeg provianterer for en enkel lunsj også før jeg fornøyd legger kursen tilbake i retning Jøsenfjord.

Som i går har jeg også i dag veien stort sett for meg selv. Jøsenfjorden er en hyggelig følgesvenn, og Jøsenfjord viser seg fram fra si beste side. Jeg stopper på rasteplassen nede ved sjøen og nyter kråkebollene fra Joker i Erfjord i strålende sol – herlig. Kråkebollen ligner egentlig ikke på en kråkebolle eller sjøpinnsvin som jeg forbinder med navnet og Anbjørn ved Joker Erfjord forklarer navnevalget slik: «Vi brukar namnet på grunn av at i tidlegare tider blei ein person frå bygda vår ofte kalla ei “Kråke”, då han/ho var på besøk eller fest i ei av nabobygdene. Gjerne med litt nedlatande haldning. I Erfjord bygda har det alltid vore mykje Kråker(fuglar). Andre nabo-bygder hadde tilsvarande namn, som Skiftun-Kalv, Jelsa-Legg og Fogna-Rev. Blir litt lokalt dette, men slik er no koplinga til namnet 😊.» Ett hvetebakverk med vaniljefyll og kanel og sukkerstrø er deilig og navnet skjemmer ikke, takk for en herlig lunsj. Og i Jøsenfjord hadde de gjort seg ekstra flid, og hadde til og med blomster på bordet.

Utsikten inn Jøsenfjorden fra svingen over Eidavika var et oppløftende og vakkert syn.
« av 4 »

Så er det bare å gi seg i kast med bakkene opp langs elva og lia. På nordsida av Ulladalen stiger veien bratt. Jeg stopper og tar en liten pause ved bauten til Georg Fjellberg og har allerede tilbakelagt drøyt 500 høydemeter.

Fra Jøsenfjord følger jeg Ulladalen.
« av 5 »

Veien er smal og småhumpete og farten er moderat i svingene videre opp til Mosvatnet, så er det på tide å ta av. Ved siden av skiltveggen med skilt til Sandsa, Stranddalen og Gullingen står skiltet som avslører hvor jeg har tenkt meg – Blåsjøvegen. Etter knappe 1,5 km kommer jeg til en veibom, betaler 60 kroner og fortsetter sørover fjellet. Ikke den mest spennende veien kjøremessig, men etter hvert viser naturen seg fra si beste side. Jeg er ikke veldig høyt, men er på 700 m.o.h. før jeg kjører ned til sydenden av Sandsavatnet som ligger på mellom 560 og 605 meters høyde avhengig av vannstanden. Til høyre har jeg Sirinutane på med 954 meters høye topper. Veien stiger jevnt og når Moavatnet plutselig dukker opp foran meg er jeg på ca. 800 meters høyde. Jeg må bare ta en pause og klatrer opp på fjellet nord for veien for å få enda bedre overblikk. For et fantastisk sted. Det er drøyt 100 meter ned til Moavatnet og enden i øst kommer Ulla ned, den samme elva som jeg fulgte på veien opp fra Jøsenfjord.

Turen herfra er bare fantastisk. Veien faller nå ned til elva og følger den gjennom den trange dalen østover. Det er en helt egen stemning innover dalen langs elva som bukter og kaster seg rundt kampesteinene. Et par sauer står og breker på ei fjellhylle, akkurat som de roper på hjelp, men de kan bare snu og spasere ned og finne en anna grastust.
Nå åpner dalen seg og landskapet forandrer seg igjen, før jeg begynner på en ny stigning opp langs og på et eller annet punkt nå skifter elva navn fra Ulla til Oddåa, kanskje vet navneskiftet skjedde ved elvedele nede i dalen, eller kanskje ved fossen.

Langs Blåsjøvegen kommer høydepunktene fortløpende. Her utsikt over Moavatnet og bak det ser vi Pråmvikvatnet og bak troner Napungen.
« av 9 »

Etter hvert tårner demningen ved Oddatjørndammen opp som en brutal vegg foran meg. Veien fortsetter tilsynelatende nesten rett fram, men skal du inn til det store Blåsjø magasinet skal du ta skarpt til høyre. Det er bekmørkt når jeg kommer litt inn i tunellen og ettersom jeg ikke har vært her før kommer 90-graderen midt i tunellen litt brått på. Litt problem med retning og balanse her ja og jeg må fote for sikkerhets skyld. Det kommer ikke lys fra noen av åpningene her, så det er bekmørkt og ganske vått og hullete også. Men rett etter svingen skimter jeg lyset i enden av tunellen. Neste tunell er enklere og brått er jeg på høyfjellet og skuer ut over Oddatjørna som er et av vannene som inngår i Blåsjø.

« av 6 »

Ved å demme opp elvene Ulla, Førreåa og Brattelielva og bygge ikke mindre enn 14 demninger har en fått en innsjø som er Norges største vannmagasin og vår 12. største innsjø. Oddatjørnsdammen som jeg hadde midt imot nede i dalen er Norges høyeste steinfyllingsdam. Opp fra parkeringsplassen ved Oddatjørna stiger veien og deler seg. Jeg holder til høyre og passerer ei ganske stor snøfonn og med ett åpner veien seg og blir en tofelts vei med hvite kantlinjer og gulmidtlinje – her er det noen som har hatt det moro. Men gulstripa forsvinner snart og veien skal ned i Førreskaret under Førreskardammen før den stiger igjen opp til Førrevatnet og over er nok en demning før jeg kommer til parkeringsplassen ved Førrevassdammen.

Førrevassdammen er Norges største betongdamm og 1300 meter lang.
« av 5 »

Når jeg skuer østover nå er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vannmagasinet heter Blåsjø. Med de lave fjellene er det nesten så vann og himmel smelter sammen. Noen isflak flyter fortsatt i det krystallklare vannet. Ute på demningen er det et øredøvende brøl fra vannet som fosser ut og vestover ned Førrejuvet som Førreåa. Hele demningen rister av kraften fra vannmassene – det er imponerende krefter som er i sving her!

Ved Førreskardammen.
« av 6 »


Turen tilbake er like fantastisk som den til, dette er noen av det beste Norge har å by på, og det er nesten tomt for folk. Noen ganger er livet bare herlig.

På vei langs Ulla fra Øvre Moen.
« av 6 »

Tilbake på hovedveien (vei 632) fortsetter jeg til høyre og ned til vei 13. Her tar jeg til høyre igjen over Suldalslågen og på noe som må være en av de mest innbydende veien i landet. På flata ved Steine tar jeg til venstre og følger skiltingen til Suldalseid og Litunet og kommer inn på dagens smaleste vei. Her er det ikke en gang plass for en motorsykkel å møte en bil og jeg møter selvsagt en tysker i en bobil, heldigvis ikke av den bredeste typen, ganske snart. Jeg holder godt ut på veiskuldra og stopper. Må passe på at jeg har venstrefoten i bakken, på høyre side er det nesten en meter ned til fast grunn! Flere biler møtte jeg ikke, og veien blir etter hvert også mer oversiktlig og med møteplasser og jeg har en trivelig og rolig tur over fjellet. Med det samme jeg får et gløtt av Hylsfjorden er jeg i krysset til Li og Valskar. Nå blir veien trangere og bukter seg i åssida østover høgt over fjorden. Det er for det meste tett skog og ikke mye utsikt. Det er først ved Litunet det åpner seg og fra den gamle gården, som hadde gått rett hjem i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», er det en fabelaktig utsikt.

Litunet.
« av 6 »

En gang har nok utsikten kosta ganske mye. Gården ligger ca. 285 meter over fjorden og det var først i 1972 det kom vei hit og de siste flytta ikke herfra før i 2010. På veggen ved hovedinngangen kan du lese mer om historia til Litunet. Jeg reiser lett og ledig i forhold til hvordan det var her på 1700 og 1800-tallet og kan slappe av i kveldssola og nyte utsikten over fjorden og grasbakken nedenfor husa. Det var andre her da jeg kom, men nå er jeg alene. Et par svaler flyg kamikase mellom husa, ellers er det bare sildringa fra bekken som renner over tunet som bryter stillheten.

Litunet.
« av 7 »

Jeg sløver litt i ettermiddagssola på tunet før jeg trekker på Rukka-jakka og triller ned til «hovedveien» og tilbake til vei 13 og 2020. Magen begynner å murre og jeg sikter meg inn på Sand. Sand viste seg å være akkurat så øde som en kunne frykte i koronatiden. Jeg ender opp med en burger på et veikjøkken. Men rasteplassen var fin da.

Nå skal jeg nordover til Hardanger. Jeg kan følge vei 13, men det er for enkelt. Jeg kjører sørover til Lovrafjorden, der tar jeg vei 46 vestover. Det blir en del tuneller, men du verden for en kjøring jeg har. Dette er veier jeg ikke har kjørt på før og koser meg både med utsikt og vei. Standarden på veien variere ganske mye, og jeg er spesielt imponert over at det er mulig å variere veibredden så mye som her. I det ene øyeblikket kjører jeg på en bred og oversiktlig vei, men rundt neste sving er det minimal bredde og det er ikke bare jeg som blir overrasket, de mange bremsesporene viser at det er mange som har stått i ramma her. Med motorsykkel har jeg stor fleksibilitet, men jeg må likevel være forberedt i tilfelle jeg møter busser, vogntog eller bobiler, og de sistnevnte er det flere av.

Sandsfjordbrua er imponerende, hele 65 meter seilingshøyde gjør at innseilingen til Sauda er åpen også for store skip. På det høyeste kjører jeg 73 meter over fjorden og har flott utsikt, før jeg igjen kjører inn i en tunell. Og det blir flere av dem før jeg kommer til Ropeid og tar av vestover for mer fantastisk kjøring. For et eldorado dette er – maken til nydelige motorsykkelveier finner en ikke mange steder. Og det gjør det ikke noe dårligere at jeg har et helt upåklagelig vær.
I Sandeid tar jeg vei 514 over til Ølen hvor jeg kommer inn på E134. Nå begynner jeg å se etter et sted å campe for kvelden. Jeg må bare innrømme at jeg er litt kresen, noe som skal straffer seg senere på kvelden og kan avsløre at jeg burde svingt av til Rullestad Camping. Men altså, det gjorde jeg ikke, og tenkte at det byr seg sikkert flere muligheter.

Ved Skarsmo er jeg inne på vei 13 igjen og passerer en full parkeringsplass ved Låtefoss. Jeg burde stoppet ved campingplassen i Hilldal, men jeg vil gjerne ha en plass hvor det er litt sol på morrakvisten. Og det så det ut som det kunne bli dårlig med nede i den trange dalen. Så er jeg i Odda og kjører inn til Odda Camping for å oppleve at det er telt over alt, til og med i rundkjøringen foran campingplassen. Og grunnen – flott vær for en tur til Trolltunga!

Lovrafjorden og Eidaholmen.
« av 3 »

Jeg begynner å bli litt stressa nå. Langt ute i Sørfjorden troner Veten Oksen som sikre landemerker. De har allerede fått et rosa skjær. Det er utrolig vakkert, og jeg er ikke mer stressa enn at jeg greier å nyte turen ut fjorden. Ved Lofthus prøver jeg meg igjen, men campingplassen er full. Er det ikke en gang plass til et tomannstelt og en motorsykkel? Niks, kommer det tydelig utenlandsk aksent fra vertinnen. Jeg kjører videre. Kinsarvik neste. Nå kjører jeg den øvre veien, den er smal, men mer sjarmerende enn hovedveien. Trafikken har begynt å dabbe av nå. I Kinsarvik prøver jeg meg igjen, men også her er det fullt. Smekkfullt. Jeg har ikke mye lyst på å kjøre lengre nå, og ved Hardangerpark får jeg napp – de har nemlig stablet campingvognene og bobilene slik at det står igjen en grønn flekk som de ikke vil få utnyttet. Billig ble det ikke, og noen reduksjon i prisen i forhold til den faste prisen som var beregnet med utgangspunkt i at dette var en campingvognplass, var de ikke med på. Men klokka var allerede halv ni, og ettersom det ikke ble budsjettsprekk slo jeg meg ned på den grønne flekken. Etter en deilig dusj og litt kveldsmat var det godt å få rullet ut soveposen og krype ned i den.