Det er duket for årets første tur. Vi kombinerer det med øvelseskjøring og får en fantastisk fin tur på veiene øst for Øyeren. Vi har ikke været på vår side hele tiden, men med sommertemperaturer i april er det en fryd å være på motorsykkeltur.
Det er dags for årets første motorsykkeltur, og det passet bra å kombinere det med øvelseskjøring med Espen. Han tar kjøretimer og trenger litt ekstra kjøring, og en rolig vårtur kan ikke passe bedre. Værmeldingen er lovende, og selv om det er litt kjølig og vått da jeg starter fra Kjelsås, skal jeg ikke langt ned i bakkene før temperaturen er vesentlig triveligere. Junior er klar og vi bestemmer oss for å legge turen øst for Øyeren. Vi kjører sørover i Enebakk og kjører tar av mot Dalefjerdingen på tørr asfalt. Ved Burstad tar vi til høyre. I svingene her har jeg erfaring for at det veldig ofte ligger grus i innersvingene og jeg advarer Espen. Og helt riktig, her er det all grunn til å ta det rolig.
Vi tar en rask stopp ved Solbergfoss. Letter på antrekket og konstatere at vannstanden fortsatt er lav. Det er fortsatt litt tidlig for flom så lavt i Glomma, og det er fortsatt rolig ved fossen. Det blir nok litt mer fart i vannføringen når vi kommer ut i mai. Jeg tar en rask stopp ved Solbergfoss naturgård, i dag går kamelene på skuddhold og jeg får et par bilder. Dette er store dyr. De er midt i pelsskiftet nå og vinterpelsen er på vikende front.
Vi kjører videre i retning Trøgstad. Ved Skjønhaug tar vi Fv 115 retning Bjørkelangen. Jeg vurderer å legge om kursen ved Hemnes, men vi er begge litt sugne på en matbit og vi velger å fortsette til Løken hvor vi inntar Løkens beste burger. Den var grei nok og holder sikkert mål som Løkens beste, men har smakt bedre. Veien videre til Bjørkelangen husker jeg som ekstra kjedelig med masse 60-soner. Vi kjører derfor et lite stykke tilbake retning Hemnes, tar til venstre inn på en grusvei som er utstyrt med et skilt for forkjørsvei – de borger for at vi kommer et sted tenkte jeg. Det gjør vi også, men hadde det ikke vært for det offisielle skiltet hadde jeg vurdert dette som en gårdsvei. Den tar oss over et par gårdstun og etter hvert er vi over på Fv 229. Vi tar til venstre og har fin kjøring til Bjørkelangen, dette er en vesentlig hyggeligere vei enn Fv 115 og et godt alternativ.
I Bjørkelangen tar vi Fv 170 retning Setskog. Svingene opp til Røytjenn er en fornøyelse. Vi tar en rask stopp på parkeringsplassen ved vannet. Idet vi er klare til å kjøre videre kommer det ei regnskur og det bøtter skikkelig ned. Men den er kortvarig og vi har ikke kjørt mer enn et par kilometer før vi er på tørr asfalt igjen og uten å bli våte. Idet vi kommer ut av skogen se jeg en trane som går ute på jordet til venstre for veien. En staselig fugl som det ikke er ofte en ser. På våren bruker vi å se et par som går på åkrene i Eggedal, men ellers er dette en fugl jeg sjelden ser live.
Ved Tangen kommer vi inn på Fv 21 og holder sørover. Værmeldingen for dagen var tydelig på at kom vi for langt sør ville vi få regn, og allerede nå var det noen dråper i lufta, men ikke nok til at veien ble våt. Vi passerer Setskog, fortsetter til Rømskog og holder oss på 21’ern. Prater litt om svinger og slikt. Tar en stopp like etter Rømskog, fortsetter så sørover og inn i skogen vest for Rømsjøen. Her står hvitveisen tett i grøfta og selv om løvtrærne fortsatt er litt nakne har vi et vitne om at våren er i anmarsj.
Ved Jåvall setter jeg på GPS’en med adresse hjem. Den tar oss til høyre i krysset ved Jåvall, til venstre inn Fv 125, i krysset ved Krok velger den venstre inn på Fv 123. Den følger vi til Skislett hvor den vil ha oss inn på Fv 833 retning i retning Kallak. Jeg følger spent GPS’ens anvisninger, men når den vil ha oss ut på E18 protesterer jeg og velger gamle E18 og holder oss på den til Momarken. Jeg fortsetter å tross GPS’en og vi kjører Fv 22 til Skjønhaug er inne på starten av dagens rute. Vi tar en liten pause ved Solbergfoss igjen. Vi har nå noen og 20 mil på baken og det merkes at det er sesongens første tur. Men etter en liten pause er vi friske og raske igjen. Idet jeg sier farvel til Espen begynner det å bøtte ned igjen. Jeg gambler på at det bare er en liten skur. Det er det ikke, og før jeg kommer til Lørenskog får jeg kjenne på den ekle følelsen når det kalde regnvannet fyller buksa. Men heldigvis kommer våtdrakteffekten raskt. Det er likevel veldig godt å komme hjem å få på tørre klær.
Det ble en liten lørdagstur på 311 kilometer, på noen veier jeg ikke har kjørt før, men det meste på kjente veier. Espen kjører bra, og jeg kjente på at det var greit å ha en liten fartsdemper foran meg på veien. Vårveiene byr på enkelte overraskelser, blant annet i form av grus og sand i svingene. Området mellom Øyeren og svenskegrensa byr på mange fine veier og har gitt meg mange hyggelig kjøreopplevelser opp gjennom årene, og dagens ble nok en fin tur for minneboka. Vi snakket om hvor lite dyr vi ser selv på ganske øde strekninger, men jeg skal ikke klage, to kameler, en trane, hvitveis, frukttrær som står i full blomst og noen lekre løvetann er godkjent som krydder på en nydelig motorsykkeltur. Lever en stund på dette 🙂